Da er det min tur til igjen å skrive litt i Tenkesmia. Denne gangen om noe som handler om oss alle.
I 1967 ble Birkenes kommune dannet, ved at Birkenes, Herefoss og Vegusdal ble slått sammen. Den gangen tvang det seg fram en sammenslåing, fordi Norge og verden var i endring.
I år er det altså gått over 58 år, to generasjoner, siden de tre kommunene ble til ett. Det har vel vært et lykkelig ekteskap så langt, vil jeg vel si. Det samla kommunestyret har i alle disse årene vist hensyn og har styrt etter handlingsregelen om tre levende sentrum i vår store kommune. Slik at alle de gamle kommunene skulle føle seg sett og verdsatt.
Men nå er vi dessverre igjen kommet til et veiskille, samfunnsendringene og tiden har igjen innhentet oss.
Kommune Norge blir mer og mer utarmet. Vi klarer ikke lenger å serve tre levende sentrum. Eller i hvert fall ikke slik vi så for oss tre levende sentrum før.
«Det beste» er blitt til «godt nok». Det er vi blitt fortalt av kommunedirektøren, og det viser seg dessverre å stemme.
Vi, som mange andre kommuner, ser at pengene ikke strekker til de økte utgiftene.
Hvorfor er det blitt sånn? Jo det er to ting:
1. Utgifter som er blitt påført oss!
Av storsamfunnet og de som styrer på Løvebakken. Det loves hvert fjerde år, når det er valg. Og det følger ikke like mye penger med, som disse lovnadene krever. Det er ikke lett å opprettholde den høye standard på tjenestene, som kreves i dagens samfunn.
Denne gangen er det også den kombinasjonen med krig i Europa, som har gitt oss høyere vedvarende renter og høyere priser på varer. Det er en dårlig kombinasjon for vår kommune med veldig høy gjeld og generell dårlig økonomi.
2. Vi har ikke nok inntekter!
Vi får overføringer fra staten, samt skatter og avgifter fra innbyggere og næringslivet her lokalt. Det er det siste som kunne vært annerledes for vår del, om vi hadde vedtatt vindkraftverk for snart 3 år siden. Vindkraftverket på Lista gir kommunen der borte ca.18 millioner kroner i inntekter i år, har jeg hørt. Det kraftverket har samme dimensjon som det som engang var tenkt her. Altså kunne vi hatt 18 millioner mer bare i år.
Men dette er IKKE en omkamp om det som var.
Flertallet vant og har bestemt noe annet for denne kommunestyreperioden.
Men det jeg gjerne kunne hatt en omkamp på, er at det igjen kan bli lov for kommunedirektøren å ta imot søknader som kan gi kommunen gode inntekter. Det er jo ikke farlig å ta imot søknader. Man kan jo bare si nei, om det blir helt feil for flertallet.
Fredag 13. juni var et slags Waterloo for oss. Fremtiden har innhentet oss og vi blir kanskje ikke lenger den kommunen vi har vært. Da fikk vi beskrevet tiltakene vi må gjøre, for å klare de strenge økonomiske kravene. Slik at vi fortsatt kan være herre i eget hus, de kommende årene.
Jeg spurte vår innleide mentor Robert Helland Olsen, for øvrig en inspirerende mann, om han trodde vi hadde en sjans til og klare sparemålene på 44 millioner kroner, i inneværende periode, uten å øke inntektene.
Han sa da at det er dette politikk handler om.
Om vi vil hente inntektene som ligger der rett foran oss, er et politiske valg vi tar. «Velger dere det vekk må dere kutte hardere, slik er politikkens verden», sa Robert Helland Olsen.
Vårt flertall har valgt og ikke se mot inntektene, men vil heller kutte og det må vi som vil ha inntektene respektere, selv om kuttene smerter oss veldig.
Tiltakene som kom på bordet, er store og inngripende for mange.
I korte trekk er de slik:
1. Vi må spare 44 millioner de neste 3 årene.
2. Nedleggelse av skole og barnehage på Herefoss.
3. Nedleggelse av ungdomstrinnet på Engesland.
4. Antakelig ikke åpning av ny avdeling på sykehjemmet før 2029.
Pluss mye mer som gjør at tjenestene levert ut til innbyggerne går fra «god nok» til «akkurat nok».
Isolert sett er det å legge ned skolen på Herefoss og trinnet på Engesland nok riktig både faglig og sosialt for ungene. Men utfra regelen om tre levende sentrum er det vel ikke det.
Så tre levende sentrum har nå det politiske flertallet, langt på vei, lagt dødt. Eller det har i beste fall gitt den handlingsregelen en annen mening. I hvert fall hvis ikke de vil hente inn inntektene, som ligger rett foran nesa vår, inn til kommunen.
Vi fikk også en formaning om at selv om vi klarer å spare 44 millioner kroner, så er vi ikke i mål. Vi må tenke to løp.
Det ene løpet er det å faktisk klare å spare disse 44 millionene.
Det andre løpet er den daglige drift og der kan det komme uforutsette ting, som gjør at vi må spare enda mer.
Derfor er det med å øke inntektene viktig i seg selv.
Det siste aspektet med fredag den 13. var det at vi fikk forståelsen av at vi faktisk skylder mer penger enn det vi har lånt. Dette blir veldig teknisk, men vi har tatt opp «start-lån» som vi skal viderelåne til førstegangskjøpere på boligmarkedet. En god tanke, men det er bare det at vi har brukt disse pengene på drift og har ikke disse pengene om noen vil søke disse midlene. Da må vi hente inn mer lån eller finne de andre plasser.
Jeg mener derfor at det å øke inntektene blir viktig nå framover. Og skal man være en ansvarlig politiker, så bør man se på hvilke inntekter man kan hente, slik at man kan klare denne omstillingen.
For etter denne runden med bærekraftig økonomisk styring er det ikke rom for mer kutt. DA er det ikke mer skoler og legge ned og ingen flere stillinger i teknisk og omsorg som kan kuttes. Kommer vi da i ubalanse uten økte inntekter, ja da er det kroken på døra for egen styring av økonomi. Og da blir kuttene store innenfor det frivillige arbeidet og alt det vi nå faktisk prøver å skjerme i kommunen.
Sven Erik Forfang fra SP skrev i sitt leserinnlegg at det å legge ned skolen og barnehage på Herefoss og ungdomstrinnet på Engesland er en fallitterklæring, men jeg mener det ikke er det. Det er, som Robert Helland Olsen sa det, rett og slett politikk.
Så lenge vi ikke høster de inntektene vi kan, så er det politisk styrt hva som må kuttes. Og disse kuttene vil påføre innbyggerne våre smerte.
Ronny Thomassen
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
