– Tidenes opplevelse

Etter en jevn og tøff finalekamp mot Espen Nakstad måtte til slutt Tonje Frigstad (24) se seg slått i årets sesong av 71 grader nord kjendis. Og det nesten på målstreken. En liten feil i orienteringa på finaledagen var alt som skulle til for å nekte Tonje seieren.

– Ja, da ble det dessverre en andreplass, sier Tonje Frigstad på telefon til BA.

– Det er utrolig irriterende. Jeg og Espen bytta på å lede underveis på sisteetappen. Det var bare en liten feil som hindra meg fra seieren. Jeg lå i front, og skulle finne en post i ei bukt. Jeg stod på stupet ved ei bukt, og hadde jeg lent meg litt frem og kikket ned ville jeg sett posten. Dessverre gjorde jeg ikke det, men trodde jeg hadde gått feil, og snudde. Jeg blir forvirra over feilen, og surrer rundt en time på den øya, før jeg finner posten. Om jeg ikke hadde bommet der hadde jeg vunnet. Jeg er godt fornøyd med alle de andre oppgavene, og løste de veldig greit, derfor er det ekstra bittert å ryke på en slik feil.

I finaleuka hadde BA en lengre prat med Tonje.

– Jeg sa tidlig at jeg syntes det ville være på tide at ei jente skulle vinne, jeg skulle i hvert fall gi alt hele veien, og det har jeg gjort. Fortsatt litt surt at jeg ikke vant.

– Det var så nære igjen. Jeg tapte jo Farmen-finalen på grunn av en liten feil også. Men alle gode ting er tre, så da må jeg jo vinne det neste jeg stiller opp i, sier Tonje optimistisk.

For de som har fulgt med på sendingene har hun hele tida fremstått optimistisk, i sprudlende humør, og med full innsats uten redsel for hva som ventet henne.

– Jeg gav virkelig alt. Men med tanke på at jeg møtte store sterke karer med lange bein, så blir jeg underlegen på noen felt. De går fortere enn jeg med mine små bein klarer.

– For å summere opp, var det veldig synd. Men jeg er veldig takknemlig. Jeg hadde som mål å få med meg mest mulig, og jeg fikk med meg hver eneste dag. Det må kalles tidenes eventyr, og kanskje tvilsomt jeg får oppleve noe slikt senere igjen i livet. Jeg har «peaka» allerede når det gjelder opplevelser, ler hun.

– For å se tilbake litt, og begynne fra starten Tonje. Hvorfor akkurat 71 grader nord?

– Jeg ble kjempeglad da de ringte og spurte om jeg ville bli med. Å være med på dette har alltid vært en drøm for meg. Jeg er eventyrlysten, og jeg liker å bli kjent med nye folk. Samtidig elsker jeg naturen, og det å utfordre meg selv. Det var dødskult, jeg føler hele konseptet er designa for meg, stråler Tonje når BA tar en prat med henne på telefon.

– Det var tidenes opplevelse. Vi fikk oppleve Norge fra Nordkapp til Lindesnes. Det var helt «amazing».

– Det var jubileumssesong (25 år), og vi ble lovet en kul sesong hvor mye skjer fra dag én. Og det ble det virkelig. Det starta spektakulært med fallskjermhopp over Nordkapp fra helikopter. Det var dritkult, forteller hun.

Det er trygt å si at det var andre deltakere som gruet seg mer enn Tonje, som i dette tilfellet nok var den med mest «hvilepuls». Med tanke på fallskjermhopp er Tonje erfaren og har mer enn 100 hopp bak seg. Ekstra gøy for Tonje var det at instruktørene hun skulle hoppe sammen med, var hennes tidligere kolleger fra Forsvarets spesialkommando (FSK)

– I det hele tatt var det opplevelser på opplevelser på sølvfat. For godt til å være sant egentlig, og så var vi så heldige med fantastisk vær. Det var regn i halvannen dag, ellers var det strålende sol.

– Har du noen spesielle høydepunkter blant alle disse opplevelsene?

– Det må være da jeg, sammen med Espen Nakstad, klatra opp Gygrekjeften. Vi lå på Hotell Alexandra i Loen, – noe som var en fantastisk gave i seg selv. Så ble vi henta med helikopter, og ante ikke hvor vi skulle, og hva vi skulle gjøre. Da vi fra helikopteret så fjellet Gygrekjeften dukke opp, sa vi til hverandre: Tenk å få klatre der.

Hun husker godt opplevelsen da de ble sluppet av, og det første de så var to sett med klatreutstyr.

– Da jeg var yngre klatra jeg litt i klatreklubben på Birkeland. Jeg har klatra mye inne, men ikke ute, og feilberegna hvor lang tid dette ville ta. Vi klatra i taulag, meg, kameramann og en med ansvar for sikring. Vi klatra rett opp i seks timer. Det er en nærmest loddrett vegg på 700 meter. Jeg så ørn oven ifra, sprudler hun.

Tonje beskriver det som vanskelig klatring, med en vanskelighetsgrad på 6 minus, for de som har et forhold til det.

Tonje er likevel ikke metta på naturopplevelser.

– Nå vil jeg ha mer. Jeg har fått mersmak og vil reise mer rundt i Norge. Jeg har fått et rikere inntrykk av landet vårt

– Hvordan var det å leve tett på så mange ukjente over så lang tid?

– Vi blir en utrolig sammensveisa gjeng. Det skjedde fra dag 1. Fra å ikke ha møtt dem før, så er man plutselig seks stykker i et fem-mannstelt første natta. Du kommer utrolig tett innpå hverandre. Og man må være komfortabel med å være med folk, sier hun.

– Det var en gøy gjeng, og vi kom kanongodt overens. I all hovedsak var det gøy, og vi lo mye.

– Det var aldri noen tid da det ble for tøft og du ville backe ut?

– Nei. Det skal mye til det, og jeg var egentlig aldri i nærheten av det. Jeg tok hver oppgave med et smil, og var takknemlig for å få være med på det. Jeg har heldigvis ikke noen form for redsel i forhold til høyder, og lignende. Sånn sett så kostet ikke oppgavene meg mer enn det fysiske slitet.

– Det var ekstremt lite tid til avslapping. Jeg var veldig opptatt av å få i meg nok mat, spesielt proteiner. Jeg visste at om jeg mista vekt, så ville jeg ikke klare de tøffeste påkjenningene. Til frokost gikk det mye i polarbrød, og da gjerne med hele skinkepåleggs-pakka på.

– Det var tungt å være med på det. I hvert fall på slutten. I starten er det flere med som er svakere enn deg. Og det tvinger seg fram små pauser. Etter hvert som de ryker ut, blir det tyngre og tyngre og mindre tid til å hente seg inn igjen.

– Jeg er stolt av meg selv, og opplevde mye mestringsfølelse, avslutter hun godt fornøyd.