Vi blir født til denne verden og vi skal dø fra denne verden, det er de to tingene som er helt sikkert i dette livet. Så innimellom der har vi det vi kaller livsløpet.
I begynnelsen av livene våre får vi hjelp av felleskapet sine institusjoner sånn som barnehage, legesenter, sykehus og skolen. Etter hvert går vi over i det lange voksenlivet, der vi skal finne vår egen vei. Der vi skal arbeide, produsere, oppdra ny generasjon og betale vår skatt til felleskapet. Når alderdommen kommer, skal vi slappe av. Få litt tilbake av skatten vi har betalt og nyte livet sammen med venner og familie rundt oss. Dessuten skal vi igjen få hjelp av felleskapets sine institusjoner sånn som sykehus, lege, hjemmehjelp og sykeheimen. Det er slik livsløpet var tenkt engang i tiden. Så er det jo slik at verden og livet generelt er i stadig forandring. Og jeg kan skjønne at dagens eldre sliter i å henge med i vår digitaliserte verden, det har jeg faktisk problemer med selv.
Min generasjon, vi som nå er middelaldrende, vi vil klare å omstille oss, vi vil klare å henge med i de stadig raskere omstillingene rundt oss. Vi vet at vi må flytte fra våre store eneboliger og inn i mindre leiligheter eller mindre hus. Der alt er på en flate, som er uten dørsviller og hvor det er lett tilgjengelig til heis om det trengs. Dette fordi vi skal og må bo hjemme så lenge vi bare kan.
For 50 år siden så nok ikke dagens eldre for seg hvordan dagens alderdom skulle bli. De så ikke for seg hvilke omstillinger de skulle gjennom, og hvor rask verden omstiller seg i dagens samfunn. Jeg nevner det å bestille legetime på nett, levere skattemeldingen digitalt, betale regninger på nett, nettbanken, bank ID, det kontantløse samfunnet vi er blitt og alt av søknader som nå skal leveres elektronisk. Dette for å nevne noe av alt det nye de eldre må forholde seg til.
Så har vi det sosiale aspektet. Der dagens gamle er vant til fysisk kontakt, er dagens samfunn mer sosialt gjennom den digitale verden som Facebook, Tik Tok, X, Snapchat og Tinder for å nevne noen kanaler. Hvilken 70-åring er vokst opp med data, mobiltelefon, robotstøvsuger og video-overvåking i heimen? De gamle i dag er ikke opplært til den nye tiden og man kan ikke forvente at de skal det heller, dette vil ta tid. Vi som samfunn legger heller ikke helt til rette for det så langt. Vi må tenke eldresamfunn, vi må tenke eldretun og eldreboliger. Der de eldre kan føle seg trygge og leve et godt sosialt liv sammen med andre eldre. Der de er nærme, lege, apotek, butikk, transport og andre gode tilbud i ett sentrum.
Ole Birkenes er nå 91 år og er en mann som selv har sittet i kommunestyret på 70- og begynnelsen av 80-tallet. Han var den gangen opptatt av alderdommen og var en forkjemper for å bygge aldersboliger. Det er de vi i dag gjenkjenner som de 12 gule boligene nedenfor voksenopplæringen. De ble bygd for at de eldre skulle få en god og trygg alderdom den gangen.
Nå sitter han på tredje uka i en liten midlertidig hybel nede ved HBO-boligene. Han har søkt om omsorgsplass og fått avslag, men har anket og vet ennå ikke hvordan det går. Han er pleietrengende og bor der alene, mens kona på 88 år, som heller ikke er helt frisk bor heime i deres felles leilighet alene. Tenk 91 og 88 år og må bo fraskilt, hvilket samfunn er vi blitt? Er vi blitt et samfunn som utelukkende skal styres av rigide regler og ikke kan ha ett snev av skjønn eller fornuft?
I vår kommune er vi kommet langt i vår eldreomsorg. Vi har fått på plass helhetlig omsorgstrapp, som beskriver hele omsorgsløpet i vår kommune. Vi har gode og flinke ansatte i omsorgstjenestene våre, som setter bruker i fokus. Jeg føler også at ledelsen gjør så godt de kan, utfra vår kommunes forutsetninger. Når det er sagt er det noe som undrer meg og som jeg stiller noen spørsmål ved.
1. Inntakskriterier som oppleves altfor strenge. Det står at pasient og bruker har rett på nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Et skjønn skal utøves og skal forankres i faglige retningslinjer og allmenngyldig samfunnsetikk. Er det etisk og faglig riktig å si at to eldre, som er gift, og ikke friske, ikke kan få bo og leve sammen? Er det riktig å nekte de en trygg og god siste del av livet? Finnes det ikke sunn fornuft og skjønn lenger? I de neste 20 årene vil vi få flere tvilstilfeller, og i disse tilfellene må det utvises skjønn. Jeg mener vi som kommune må ha råd til å legge til rette for en positiv behandling i slike tilfeller.
2. Hvorfor er det ikke åpnet ny avdeling? Den skjerma avdelingen er full og dermed bor det nå flere demente i de andre avdelingene. Er dette faglig og etisk riktig? Har ikke både den demente og de andre beboerne i disse andre avdelingene krav på og skjermes for både egen og andres skyld?
3. Riktig utnyttelse av boligene vi har i omsorgsektoren. Jeg vil hevde at det er flere som bor på feil plass og som burde bo andre plasser. Er det faglig og etisk riktig? Kommunen burde være mer aktiv på denne sektoren. De kunne dermed ordne bedre og mer riktig omsorg for bruker og dessuten få plass til flere i omsorgsektoren.
Så mener jeg jo også at vi skal ha strenge regler i bunn, ellers vil omsorgstjenesten kollapse etter hvert som det blir flere eldre og demente. Men jeg ber ledelsen om å senke inntakskriteriene noe, og bruke sunn fornuft i de tvilstilfellene som vil måtte komme i de neste årene.
Ronny Thomassen
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
