Det nye årsskriftet til Birkenes Historielag kom fra trykkeriet denne uka, også i år kortreist fra Synkron Media.
96 sider proppfulle av stoff fra fjern og nær fortid. 24 artikler med stoff som dekker hele kommunen vår.
– Verden rundt oss er bråket, men heldigvis er mye som før. For historielaget er det fin at vi nok ei gang kan bidra med noe som er stabilt og har vært årvist i over 40 år. Dette er nummer 43 i rekka, skriver leder i årsskriftnemda, Åse Buli Egerhei, innledningsvis i forordet.
I år er det 20 ulike bidragsytere med artikler i årsskriftet. Men det ønskes enda flere.
– Hvis det skulle oppstå «skrivekløe» hos noen av dere lesere, er dere hjertelig velkommen til å dele resultatet, smått og stort, med oss.
Tradisjonen tro har BA fått lov til å trykke en av artiklene fra det nye årsskriftet. I år falt valget på Torfinn Lølands historie om Johan Tollenes. Vi takker.
_________________
Av: Torfinn Løland
Skribenten fikk forespørsel om å bidra med noen personlige minner om sin tidligere nabo, skomakeren Johan Tollenes. Det gjøres i ærbødighet og ydmykhet overfor denne hedersmannen. Dette skrives 31. august 2024, på dagen 145 år etter at Johan kom til verden i 1879. Han døde i 1970 etter nesten 80 år på skomakerkrakken. Mine minneglimt stammer fra noen år før og etter 1960. Det er mange som har opplevd lignende og mye mer enn meg i verkstedet til Johan, så noen kan nok kjenne seg igjen.
Johan fortalte at han var heldig å få begynne i skomakerlære 13 år gammel da han var ferdig med folkeskolen. Det var han glad og takknemlig for, – for da var han framfødd! Det var et sikkert yrke på den tida, – nå er det på rødlista. Ved folketellinga i 1900 brukes Birkeland som etternavn, seinere Jakobsen etter faren Jakob. Deretter blei det Tollenes livet ut, etter plassen familien flytta til. Huset sto der som travbanen på Tollenes er nå. Plassnavnet er lett å forstå når du vet at toll = fore (litt meir jålete versjon er furu). Johan kom til nybygd hus på østre Mollestad tidlig på 1900-tallet og blei værende der livet ut sammen med sin yngste søster Teresia (1888 – 1974). Verkstedet hans lå i nordvestre hjørne av huset med flott utsikt mot elva og vestsida.
Johan blei tidlig ramma av sjukdom som prega han livet ut. Han levde et stillferdig liv og klaga aldri. Han fortalte at da han kom i skomakerlæra narra de voksne han til å røyke pipe. Tobakken var ekte vare, rull med tobakksblader skåren opp med arbeidskniven. Seinere blei det kjøpetobakk, Karva blad, i nesten 80 år. Han treide skrekkelig på det og sa mange ganger: «du må ikkje bjønne å røyge!» Denne lasta blei jamna ut med å drikke varm melk med honning hver kveld. Melka var av det kortreiste slaget fra nærmeste gård, og den hadde aldri vært i nærheten av verken meieri eller monsieur Pasteur. Stien gjennom holtet der Johan og Teresia gikk med melkespanna har grodd igjen.
Mitt første tobakk-kjøp var i 7-årsalderen, utsendt på trøsykkel til Otto Mollestads butikk på Norheim (Flaksvann), – Karva blad til Johan. Uttrykkene «passiv røyking» og «sniffing» var ikke oppfunnet på den tid, men fra lokket på vedkassa i verkstedet hans blei det inhalert adskillig sterke saker, – lukta fra det knallsterke limet han brukte til skosålene river i nasa ennå. Skosåler ja, det kom folk til skomakeren med splitter nye sko rett fra eska og fikk slått i skobesparere i ei rand langs kanten for at slitasjen skulle holde seg innenfor budsjett. Skobesparere er neppe handelsvare i dag, men var altså en type isenkram* som den gang var en alminnelig livsforlenger for dyrkjøpte undersåtter.
Ordet «reallønn» var heller ikke så kjent på østre Mollestad på 1950-tallet. Likevel visste Johan godt hva fenomenet var. Første par gummistøvler han kjøpte, fortalte han ei gang, måtte han arbeide i 3 veker for å ha råd til å betale, – og fortsatte: «nå er det nok å arbeide greit i 3 dager». Han var alltid så fornøyd med hvor greit det sto til økonomisk «nå for tida». I hans siste fulle arbeidsår, 1969, var omsetninga litt over 6000 kroner ifølge sirlig utfylt regnskapsprotokoll. Og han somla ikke vekk arbeidstida med ferie, avspasering og lempfeldig sjukdomsfravær.
Johan Skomaker, som mange sa, var lavmælt og tok liten plass i samfunnet. Da noen naboer tok fatt i tanken om å hedre den store lille mannen endte det med landets gjeveste æresbevisning for en vanlig sivil norsk borger, nemlig kongens fortjenestemedalje. Utnevnelsen skjedde fra slottet 1. juli 1959. Da var kong Olav V temmelig ny i vervet. I all hemmelighet fikk Johan besøk på verkstedet av bygdas siste ordfører uten bil, Andreas Høygilt, som sykla kongens ærend med det glade budskap, medalje og diplom. Rojalismen hadde gode kår i Norge på den tida, og Johan sa seinere at når han hadde fått tenkt seg om var han både glad, rørt og litt kry for at den travle kongen tok seg tid til slikt.
Nå er det Johans slektning Gunhild Hagestad som holder til i «Skomagerhuset». Det er nesten 55 år siden han lukka verksteddøra bak seg for siste gang, men det meste der inne er fortsatt som det var da.
Gunhild har velvillig åpna opp for oss så minner kan gjenoppleves og gjenskapes gjennom bilder.
*Isenkram; et gammelt og artig nedertysk låneord som ifølge Store norske leksikon direkte oversatt ville blitt til det umulige «jernpresenning». Brukes om mindre jernvarer og andre harde gjenstander, oftest i lausvekt, eksempelvis spiker, skruer, muttere – og skobesparere.
