Gratulerer med dagen!
Egentlig hadde jeg hatt lyst til å ta med kona mi opp her, men hun kviet seg. Derfor tok jeg med en erstatter, viser fram ei fele, og mellom oss sagt så er det en viss likhet. Tre personer kommer i løpet av talen til å spille på denne, – i fantasien, vel å merke.
Apropos tre, – jeg har lyst til å gjøre det litt lettere for dere, gi dere en plan for hva som skal skje det nærmeste kvarteret. Talen min består nemlig av tre deler, og hver del tar følgelig ca. 5 minutter. Første del heter Trønderen. Andre del heter Nordmannen og tredje del: Borkisen. Ubeskjedent nok dukker jeg opp i alle tre kategoriene. Går det an å være tre i en?
Dette får være nok innledning. La oss komme til saken!
Jeg er jo trønder og det går igjen, trønderen skal alltid stikke seg ut, selv om jeg faktisk ble spurt om å holde denne talen, trønderen er patriot, snakker fort og høyt, mener selv at han er spesiell og viktig, anlegger bart. Den legendariske stortingsmannen John Leirfall sa engang at tar vi Trøndelag ut av Norgeshistorien, blir det bare permene igjen.
Og til og med lille Jens i tredje klasse kom med et svar som skal bli stående
til alle tider: Spørsmålet fra læreren var: Hva ville du vært, Jens, dersom du ikke var trønder? Da ville æ ha vori flau!
Skjønner du, det går igjen; trønderen tror han er noe. Ingen kan i alle fall beskylde han for å være beskjeden. En drammenser i samtale med en trønder utbrøt litt oppgitt: – Jeg vet ingen som er så god til å skryte av seg selv som trønderne. – Nei, e vi bæst der å ja, sa trønderen.
Men det er rart med det; Dersom jeg hører en trønderdialekt uansett hvor jeg er i verden, tar jeg kontakt, jeg kjenner på slektskap, – vi har noe felles.
Vet du forresten hva palatalisering er for noe? Dette at trønderen krydrer enkelte konsonanter med en j-lyd. Jeg må bare:
Det va en gang det kom en manj med en hanj-honj i banj
I eine hanja, -og i anjer hanja holt`n
I nå som klonka lite granj og som vestnok va et spanj,
Som hanj ha vori neri fjærasanj å fonji.
Og vess historia e sanj, så va det nokko ta ei spann
Det va et halanja kanj spanj det va vanj i.
Og så gjekk det slik at manj, hanj med spanj og honj i banj
Møtt en anja mann, ka va det vel behanjdig.
Det va en ganske vanlig manj som også gjekk med honj i banj,
Men hanj va huhonj hanj, og langt i frå no`n hanjhonj.
Også sei den første manj, da hanj først ha flira lite granj:
E det hanjhonj hanj du går og har som banjhonj?
Nei, den her honj e huhonj hanj, men æ går og hel`n i banj
Så de forbanja hanjhonjan kan holj sæ unja.
Men æ kanj trøst dæ lite granj med at faren va en hanj,
Og hanj vart far te over honjer andre honja.
Men før jeg forlater dette fascinerende første emnet i talen som altså handle om trønderens evne til å stikke seg fram overalt, må jeg komme med en forklaring, ja nærmest en unnskyldning for at det ble som det ble med trønderen.
Vi nærmer oss tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad. Olav Haraldsson falt der, men hans jordiske levninger ble lagt i en kiste og etter hvert i et skrin som ble plassert i Nidarosdomen. Og det oppstod en tradisjon å pilegrims- vandre til Nidaros. Det ryktes at skrinet hadde helbredende virkning. I mellomalderen kom folk vandrende fra sør og nord og øst. Og mange av dem hadde forskjellige plager. Og forunderlig nok, mange av dem ble virkelig kvitt plagene, og de dro glad og fornøyd hjem.
Men noen ble ikke bedre, og de ble værende igjen, og de ble trøndere!
Og en representant for alle disse er Arve Tellefsen, som har bevart tilhørigheten, språket, humoren, ektheten og troen på Rosenborg. Han er min første felespiller.
Andre del av talen er klar: Nordmannen.
Min gamle lærer fra barneskolen, frøken Ågot Halten, trakk ned det store norgeskartet over tavla og sa: -Ser dokk, unga, at Norge ligner presist på en kuhale. Den er som skapt til å vifte vekk flua på en varm sommerdag.
En annen sa: Ja, landet er langt og smalt og vindfullt. Og som landet, så folket!
Jeg synes Norge også kan sammenlignes med en fele. Se her! Litt rund nederst, men smekker og elegant oppover.
Men dere som sitter bakerst med kikkert, kan se at her mangler noe. Det her er bare en tom kasse, streng og bue mangler. Nå er det en død ting, men tenk når strengene kommer på og buen stryker elegant over, Da kommer lufta i svingninger, og resonanskassen forsterker, og da blir det liv (rai-rai).
Er Norge som en tom fiolinkasse eller som ei levende fele?
Jeg merker at jeg begynner å bli gammel, for pessimistiske tanker er i ferd med å snike seg inn. Utsagnet «Alt var mye bedre før» trodde jeg var forbeholdt min foreldregenerasjon, men nå uroes jeg av høy kriminalitet, av at det synges for lite i norsk skole, ingen leser bøker lenger, mobilbruken tar helt overhånd, det bannes for mye på norsk TV, kjøttkaker er ikke lenge nasjonalrett ……
STOPP, Roald, du er i ferd med å bli en gammel grinebiter!!!!!
Men helt seriøst, hva er det som skaper klangen i fela, hva gjør Norge til et levende land. Det er jo folket!!!
Gro Harlem Brundtland lanserte slagordet: – Det er typisk norsk å være god. For meg høres det litt svulstig ut, men det gjelder vel til dels innen idretten.
Og jeg må innrømme at jeg får litt gåsehud og blir litt blank i øyekroken når håndballjentene synger nasjonalsangen en oktav under normalt stemmeleie. Men er vi god på det som virkelig gjør oss til et varmt, homogent land der det er godt å leve?
Jeg er enig med kongen vår. Jeg skulle ønske at det ble typisk norsk å være en god nabo, framsnakke mennesker i stedet for å baksnakke dem, stille opp for fellesskapet, dele goder , være inkluderende, å ta vel imot de som kommer til oss.
Det som gir fela liv, det som gir nasjonen identitet, den norske folkesjela, kanskje er tida kommet for å ta temaet opp til revisjon….
Men det er ikke tvil om at neste felespiller er selveste kong Harald.
Nå er jeg alt kommet til det tredje og siste stikkordet
Det tredje emnet var jo borkis. Og spørsmålet som henger over meg, er: Er jeg en borkis? Eller er jeg bare en skarve innflytter. Går det an å være begge deler? Ja, for jeg har faktisk lyst til å bli titulert både som trønder, nordmann og borkis.
I 1979 kom jeg trekkende med kone og barn og bosatte meg på denne plassen som vel må kunne karakteriseres som et Norge i miniatyr. Jeg ble godt tatt imot, men opplevde som alle innflyttere og innvandrere at her var det mye å sette seg inn i. I samtaler dukket det opp merkelige stedsnavn, Jordbruna for eksempel, spesielle bygdefolk som alle kjente til, f.eks. Severin Tobiassen, for ikke å glemme den store felles opplevelsen da Strøket i 1961 fikk både gatebelysning og asfalt. Som innflytter satt jeg der i mange år og prøvde å være interessert og smile på de rette plassene.
Men så har det gått seg til. I dag kan jeg møte i Knutson-salen på Grasham og kose meg sammen med Bjarne Bjorvatn og Pytten, jeg fører meningsfulle samtaler med lokalbefolkningen mens jeg lar kveldssola tørke meg på berget etter et forfriskende bad i Teinefossen, jeg heier på fotball-laget i med- og motgang. Jeg ler stort sett på de riktige plassene og jeg har lært å stille gode spørsmål for å bevise min interesse. Saken er at jeg kjenner meg heime på Birkeland, jeg trives rett og slett her.
Men hva er så bra med denne plassen da? Er det den sentrale beliggenheten, naturen med elva, fossene, Berse, turløypene, Idrettsparken, Strøket, alle gapahukene, Lina, folkehøgskolen..
I Birkenesavisa blir personer intervjuet, og siste spørsmål er: Hva savner du på Birkeland. Menge svarer: Stort sett ingen ting. Årets konfirmanter fikk samme spørsmål i forbindelse med en evaluering. De fleste svarte: Stort sett ingen ting.
– Men savner du ikke den trønderske vinteren, spør mange. Til det er å svare at så lenge Toplandsheia, Lundseheia og Olav Heimdal finnes, er det ikke synd på en ski-elskende trønder.
Men viktigere enn steder og plasser, er jo folket. Jeg blir aldri ferdig med å beundre all kreativ aktivitet som bygger på frivillighet og dugnad. Det florerer av lag og foreninger. Hva var bygda uten musikken med jubilerende korps og flere kor, uten idrettslaget som også jubilerer, uten barne- og ungdomsarbeidet knyttet til bedehus og menighet, speideren, historielag og museum, og mange, mange andre. Her er det flust med kandidater som felespillere.
Det kan virke som om mange på Birkeland har erfart at det gir mening og glede å engasjere seg i fellesskap og positivt arbeid.
Og over det hele svever ordfører Arild med sine drabanter. Men over dem igjen ligger Wenche Flaa Eieland som ei god og entusiastisk verpehøne med beskyttende vinger og ruger fram liv og aktivitet. Så derfor blir Wenche min siste felespiller.
Mange år fram i tid vil noen gå rundt bland gravstøttene rundt Birkenes kirke. De stopper foran ei støtte: Rokseth, var det ikke… hm. Jo, så menn, her ligger en trønder begravd på Birkenes kirkegård.
