Ole Aasen (91) minnes da det var bare én eneste fotball i idrettslaget

To år før det sagnomsuste «bronselaget» tok OL-medalje i Berlin, ble fotballgruppa i Birkenes IL stiftet. Ole Aasen var to år gammel i 1934 da fotballen startet opp, men fotballinteressen skulle komme i tidlig alder for den gamle «halfbacken».

Fotball var en liten idrett i Norge før 1. verdenskrig men fikk sin første Norgesmester tilbake i 1902 da klubben Grane fra Nordstrand i Oslo vant.

Seriespill her i landet var ikke spesielt vanlig før krigsårene 1940-45, men begynte for alvor etter krigen også i bredden. Det vi i dag kjenner som eliteserien på herresiden, startet så sent som i 1948, og ble kalt hovedserien.

På den gamle idrettsplassen husker Ole Aasen (91) sine aller første spark på en fotball.

– Jeg husker det så utrolig godt, den gangen jeg like etter krigen tok mitt første spark på en fotball. Man må huske at dette ikke var en vanlig idrett den gangen, og at jeg var syv år første gang jeg fikk høre om denne sporten.

– Du vett på den tiden var det ikke nett i målene på fotballbanen på idrettsplassen, noe som heller ikke var vanlig de fleste andre plasser. I Birkenes IL var det kun én eneste fotball i hele fotballgruppa i den første etableringstiden. Det fantes en ball til i idrettslaget, men den ble bare tatt frem når klubben arrangerte hjemmekamper.

– Mi unge som vokste opp på den tiden hadde jo ikke noe tilbud om fotball. Det var forbeholdt de voksne. Og med kun én ball til rådighet, så var det ikke så lett å få foten på den eneste lærkula i bygda.

– Men vi fant fort ut hvordan vi skulle få muligheten til å komme i kontakt med den runde lærkula. Når det ble øvd i kampspill eller det var skytetrening, så stilte vi oss bak målstolpene. Og reddet ikke keeperen, ville jo ballen forsvinne langt bak mål. Da løp vi og hentet ballen, og tok våre første spark, med å sende den ut til spillerne på banen igjen.

– Det var inspirerende, og interessen skjøt enda mer fart. Siden det ikke var lag og aktivitet for barn og unge var det ikke lett å få trent fotball på den tiden. Men rundt 1947, så fikk jeg lov å være med å trene for første gang.

– Det var jeg, og Harry Salvesen som var flyttet til fra Vennesla, som fikk lov å være med. Vi sto som konfirmanter i sammen også minnes jeg. Det var virkelig stort å få være med de «store fotballgutta» den gang.

– Før vi snakker litt om spillerne den gangen, så vil jeg gjerne litt tilbake til fotballen, dere brukte. Hvordan var læret på ballen, hvordan tålte den regn, og den var kanskje ikke helt rundt til tider?

– Nei, det var jo hele tiden en kamp med å holde ballen i orden. Når ballen ble våt, ble den jo først og fremst veldig tung. Og begynte sømmen å gå stykker i læret, så utvidet det seg fort, og blæra bulte ut så ballen ble ubrukelig. Da måtte vi tappe ut lufta, og dra hjem å spørre pent en av mødrene våre om de kunne sy igjen skaden. Deretter var det ned på bensinstasjonen for å få luft i ballen, og på an igjen. Ballen var sjeldent helt rund, men det var det lite klage på, og dessuten visste vi jo ikke bedre.

– Hva med drakter, fotballsko og for eksempel merking av fotballbanen på denne tiden?

– Det er rart å tenke på utviklingen fra den tiden, og frem til nå. Forskjellene er blitt enorme og heldigvis er tilbudet til barn og unge blitt mye bedre. Når vi skulle ha fotballkamper på den tiden så måtte vi ned på sagbruka, og fylle opp striesekker med sagmugg. Da merket vi opp, med å strø for hånd rundt hele banen, noe som kunne ta sin tid.

– Når det gjelder drakter så var jo klubbfargene som i dag, i hvitt med blå bukser. I 1937 bestilte klubben 13 drakter til laget, men spillerne måtte betale for disse selv. Fotballsko var jo heller ikke helt vanlig på dette nivået, men de fleste fikk det etter hvert etter krigen.

– Noen må vel ha utmerket seg litt ekstra på fotballbanen i gode gamle dager også. Hvilke navn kan du trekke frem fra din tid i fotballgruppa før du dro videre til skolegang og ut i jobb?

– Ut på 1950-tallet så meldte skolegang og utdannelse seg for min del. Det gjorde at min karriere som spiller ikke var så lang. Men jeg husker godt flere gode spillere før jeg begynte, og mens jeg var med.

–  Det var jo flere som utmerket seg godt av flere gode spillere. Brødrene Trygve, Thomas og Kristen K. Flaa var jo tre av heltene i bygda på denne tiden. Gunnar Håkedal var senter (spiss) og var fryktinngytende foran mål på den tiden. Så må jeg nevne Kristen Rosåsen som sto i mål. Han var et idrettstalent av de sjeldne, og var også på kretslaget i Vest Agder i sin tid. Vi tilhørte jo idrettskretsen i Vest Agder på den tiden.

–  Oppgjørene mot rivalen Lillesand var de like intense den gang som de har vært i nyere tid. Hvem var ofte lagene klubben møtte i serien, hva med dommerne på den tiden?

– I og med at vi den gang tilhørte Vest-Agder fotballkrets, så møtte vi lag fra den regionen. Torridal, Søgne og Øvrebø var lag jeg husker vi ofte spilte mot.

– I kampene mot Lillesand var det alltid stor prestisje, også i eldre dager. Jeg husker en dommer fra flere disse oppgjørene mot naboen. Jeg tror han het Grøndahl, og han trente Lillesandsguttene. Han dømte ofte våre nabo-oppgjør, og var kanskje ikke alltid like nøytral. Men spilte hans egne gutter dårlig, kunne det ofte slå ut med at han dømte fordel til oss, som straff til sine egne. Ellers var dommerne svært myndige på den tiden, og hadde mye respekt.