På slutten av året 1976 takka Åsmund Knutson av etter mange år som organist i Birkenes kirke. Han starta tidlig å spille der ute, og i mer enn 30 år var han fast ansatt. Vi har saksa fra Birkenes menighetsblad nummer 4 i 1976.
– Som fjortenåring kom jeg en søndag til kirke sammen med far. Straks vi hadde passert kirkegårdsporten, kom sogneprest Øgaard mot oss: «Kan du spille ved gudstjenesten i dag», spurte han meg. Jeg sa som det var at jeg aldri hadde spilt på kirkeorgelet før, og heller ikke kunne liturgien. Presten så bønnfallende på far, som nikket svakt og sa til meg: «Jeg tror du får prøve, så skal jeg sitte ved siden av og hjelpe til».
– Det ble min første dag på orgelkrakken i Birkenes kirke. Det skulle bli mange siden.
– Jeg satt der også den søndagen da Øgaard steg opp på prekestolen og triumferende viftet med et brevark. «Nå har jeg fått svar fra Departementet», begynte han prekenen med, «og der står det at jeg har lov til å synge på prekestolen». Og så stemte han i med salma «Jeg løfter opp til min Gud min sang, ennu en gang».
– Sognepresten var nemlig blitt anklaget for ikke å holde seg til Kirkeboka når han sang solo fra prekestolen. Det var vondt for Øgaard, full av sangglede som han var. Men nå hadde han fått Kongens brev på at det var tillatt for presten å synge fra prekestolen i Birkenes kirke.
– Wisløff var sogneprest i Birkenes under krigen. Jeg var fast vikar for organisten, Konstance Th. Birkeland, fra 1941 til 14. mars 1945, da jeg ble tilsatt i stillingen.
– Wisløff messet ikke, bortsett fra Gloria: «Ære være Gud i det høyeste!» Men han ba om at Kyrie måtte få en litt friskere fart.
– To gudstjenester står preget i minne fra denne tida: Høytidsgudstjenesten første påskedag i 1942, da prestene la ned sine embeter, og Frihetsgudstjenesten Kristi Himmelfartsdag 1945, da Grinifangene var kommet heim. Den første var preget av alvor og dystre framtidsperspektiver, den andre av jubel og frihetsglede. Første gangen sang vi «Vår Gud han er så fast en borg», andre gangen «Gud signe vårt dyre fedreland».
– Gautestad var en spennende sogneprest å være organist for. En visste aldri hvor i liturgien han kunne havne. Jeg måtte ofte ha et par alternativer klare for å kunne følge ham. Det kunne også godt hende at han vendte seg mot menigheten like etter at preludiet var ferdigspilt og sa: «Ja, det er riktig det vi hørte fra orgelet, i dag må vi begynne med salme nummer 385, i stedet for den som er hengt opp på tavla».
– Han messet gjerne, men det var helst på de store høytidene han tok med alt, også dagens kollektbønn. Da brukte han gjerne den samme kollekten både første og andre dag! Nok et problem for organisten, som måtte spille til.
– Da sogneprest Nortvedt kom til bygda, ble det slutt på messinga. Det ble foreslått at han kunne gjøre som Wisløff. Og en søndag jublet han ut foran alteret: «Ære være Gud i det høyeste!» Det gikk aldeles ypperlig, men det ble bare med den ene gangen. Hvorfor fikk vi ikke greie på.
– Ellers var det nattverdgudstjenestene som hadde en egen stemning. Nortvedt likte å sitere strofer av kjente sanger etter hver nattverdring. Han satte pris på at organisten spilt noen melodistrofer av de samme sangene før neste utdeling. Denne vekselvirksomheten satte naturlig nok sitt spesielle preg på altergangen.
– Sogneprest Hermansen har nok vært den letteste å være organist for. De faste og støe holdepunktene setter en vel mest pris på i det lange løp, kanskje enda mer ettersom en blir eldre. Han har aldri villet prøve seg på å messe, ikke en gang på Gloria. Men til gjengjeld har salmeseddelen hans vært en fornøyelse å ta fatt på.
– Organisten skal forsøke å understreke det som særpreger den enkelte gudstjeneste. Da er det godt å ha en vel gjennomarbeidet salmeseddel å gå ut fra.
– Birkenes kirke har vært en gild arbeidsplass. Lett har det vært å spille til den gode salmesangen. Og det er nå egentlig den som skaper den rette høytidsstemningen over gudstjenesten.
