Det har nå gått nesten fire år siden den gamle melkeruta fra Lillesand-Flaksvandbanen ble fraktet tilbake til Birkenes. Den ble funnet i skogen i Gjøvdal i Åmli, hvor den hadde forvitret i nesten 40 år. Etter utallige dugnadstimer fra mekkegruppa ved Birkenes Bygdemuseum fremstår den snart som den gjorde da den trafikkerte distriktet på 50- og 60-tallet.
BA stakk innom garasjen en torsdag for å høre litt om hvordan arbeidet skrider frem. Det er flere som har bidratt i arbeidet, men i all hovedsak er det Steinar Løland, Leif Arne Bjorvand og Martin Birkeland som har vært kjernen i arbeidet. Trioen som er i full gang med å plate taket når avisa stikker innom, har fast samling i bygdemuseets garasje hver torsdag fra 09 til 16, noe de tre pensjonistene anser som ei passelig kontortid.
Nybygd chassis, motor og bremser er fikset, nytt treverk og karosseriplater er ferdig på førerhuset, og det er rekonstruert lasteplan samt rammeverk for tak over lasteplanet for å nevne noe av arbeidet som er gjort av mekkegruppa de siste årene. Mye arbeid gjenstår, men trioen begynner å se en slutt på arbeidet.
– Vi har alltid sagt at den blir ferdig til 17. mai, sier Martin Birkeland i mekkegruppa. Hvilken 17. mai har de imidlertid aldri sagt noe om, og de vil heller ikke love noe, men de antyder svakt at det kanskje kan være snakk om 17. mai 2025.
Litt om melkeruta
I 1953 ble Lillesand-Flaksvandbanen lagt ned, men LFB ble drevet videre med fokus på buss og tømmertransport, frem til selskapet ble lagt ned i 1968. Bussen er en Volvo Bamse fra 1958, som sammen med tre andre busser ble kjøpt av LFB det året.
Den gikk først i rute til Herefoss, og deretter i melkerute mellom Lillesand, Birkeland og Håbeslandsheia med utgangspunkt i meieriet i kystbyen. Bussen hadde et stort overbygget lasteplan for melkespann og 10 sitteplasser bak sjåføren. Da LFB ble avviklet i 1968, ble ruta tatt over av Arendals Dampskibsselskab (ADS), og det er i ADS sine gule og brune farger den nå fremstår, og den har kanskje vært i bruk så langt som tidlig på 80-tallet. Melkeruta har registreringsnummer I-3842, og er blitt tilvirket på A. Sangvik karosserifabrikk i Mandal. Ruta gikk de to første årene i Herefoss med gods, da var det Åsmund Thomassen som kjørte. I 1962/63 ble den melkerute. Blant annet Trygve Otto Davidsen i Lillesand og Olav R. Røyneland i Høvåg er begge tidligere sjåfører på ruta som hentet melk på gårdene og fraktet unger til skolen. Tilbakemeldinger de får fra besøkende i garasjen tyder på at det er mange i bygda som har sterke minner om melkeruta.
– Jeg husker selv at jeg var med og lempe melkespann. Det likte sjåføren godt, mimrer Steinar.
Mye arbeid
Det har skjedd utrolig mye med melkeruta fra 24. januar 2020, da den ble fraktet med Kristian Flaa sin kranbil fra Åmli, og tilbake til Birkeland. Når de hentet bilen så den ikke så gal ut. Men da de så hvordan den var når de løftet den av ved garasjen holdt de på å miste motet. Bussen var rusten og pill råtten, og de så tidlig at det kom til å bli mye jobb, men de ble ikke motløse av den grunn.
– Vi får heldigvis tak i det meste av deler, det andre lager vi. Når det gjelder Volvo Bamse så finnes det mange lastebiler av den typen, og mange som jobber med de samme chassisdelene, slik at det er ganske mye deler i omløp ennå. Vi får delene, men de er ofte rustne og kleine, sier Steinar.
Mekkegjengen beskriver oppgaven slik; – Klokka var fem på tolv for denne bilen. Kunsten er å ikke bli overveldet av helheten, men dele det opp i små oppgaver. Det er et stort puslespill, men man må begynne i en kant. I tillegg er man nødt til å være optimist. Timebruken har de bevisst latt være å tenke på. Men tre år, en gang i uka på tre mann, pluss andres innsats, så blir det fort mange timer ut av det, oppsummerer de tre entusiastene.
– Heldigvis var motoren grei. Det betyr mye, og der har vi spart mye tid og penger, forteller Martin. Han er leder av prosjektet og tar seg av litt organisering, trearbeid og fungerer etter eget sigende ellers som ryddegutt. Det er Steinar som er krumtappen i arbeidet. Han er mekaniker og har jobbet mye med restaurering og har jobbet med karosseriarbeid hos Scania. Leif Arne er maskinmekaniker, og har jobbet på lastebiler og busser, og har også kjørt rutebuss.
– Det at melkeruta kan brukes sammen med Svalandsruta i årene fremover forplikter jo til å holde buss-sertifikatet vedlike, ler Leif Arne, som ofte har tatt plass bak rattet også på Svalandsruta.
– Det er en stor jobb, som vi må ta helt fra bunnen av. Vi har gode kontakter rundt forbi, men alt kan ikke gjøres på dugnad, så vi må ha inn penger, sier Martin Birkeland. Og penger er det hovedsakelig Carl Frederik Thorsager som skaffer. Han søker på de støtteordninger som måtte finnes, i tillegg til at han skaffer sponsing fra lokale bedrifter.
– Det vil fort kostet opp mot 400.000 kroner, men vi har heldigvis aldri vært på etterskudd der, forteller Martin.
– Arbeidet står først og fremst på menneskelig kapasitet og økonomisk tilgang. Det er vanskelig å tidfeste det, men vi har heldigvis ressursene som kan det, sier Birkeland, og trekker frem Steinar Løland som en virkelig kapasitet på feltet.
– Veldig mye er blitt gjort. Vi har kommet langt med arbeidet over vinteren, og håper vi kan gjøre lakkeringsjobben til sommeren. Akkurat nå er det arbeidet det står på. Deler og penger står det ikke på. Der har vi forholdsvis god kontroll, sier Martin.
Hvorfor er dere med på dette? spør vi Steinar og Leif Arne.
– Fordi Martin spurte, ler Steinar. Da hadde jeg få prosjekter. Hadde pusset opp noen biler, men var ferdig med det. Jeg må jo stelle med noe som pensjonist. Det er interessant arbeid. Jeg har brukt mye tid her, og er her minst en dag i uka, og ellers når jeg ikke har annet å gjøre, legger han til.
Leif Arne har hjulpet til ved museet i omtrent 10 år, og var etter eget utsagn temmelig lei arbeidet før melkeruta-prosjektet kom.
– Ja når melkeruta kom fikk jeg lyst til å være med, sier han, men medgir at det første han sa var, «Det skal i hvert fall ikke jeg være med på». Vi så at det var mye arbeid. Det er alltid mer, ja mye mer arbeid enn man tror, legger han til.
– Hadde vi visst hvor mye arbeid det var hadde vi aldri starta. Men det er jo derfor slike prosjekt i det hele tatt blir satt i gang, sier Steinar.
– Det er minst dobbelt så mye å gjøre som vi tror, men er vi i oppegående frem til 2025, så skal den bli klar da, sier Steinar.
– Vi er avhengig av å få med de gamle mekanikerne. De blir ikke lette å erstatte når de gir seg. Det er vanskelig å få yngre folk, som er i arbeid og har familier, til å bidra slik, sier Martin.
– For oss pensjonister er det lettere å være med på slike prosjekter, sier Steinar som fort nærmer seg de 80.
Leif Arne er 76, mens Martin med sine 73 år ofte går under navnet «gudongen».
Utfordringer skal løses
– Det kommer alltid utfordringer. Men føler likevel vi har kontroll, utfordringer skal bare løses. Akkurat nå ser vi utfordringer med taket over førerhytta, samt foldedøra på passasjersida, forteller Steinar.
– Vi mangler noe penger, men det meste av deler har vi. Det står på noen pakninger nå, samt at vi må lage litt treverkdetaljer, og skaffe noen nye lykter, sier Martin, før Steinar summerer det andre arbeidet som gjenstår.
– Nå skal vi bygge tak og portaler. Det som er utfordrende, er å finne ut hvordan det har vært tidligere. Heldigvis er det noe igjen av det gamle, da ser du hva som må gjøres. Det er mye usynlig arbeid bak, som man ikke ser. Det har vært mye diskusjoner om løsninger, men det har gått greit. Videre nå så er det lakkering, som vi for øvrig trenger hjelp til, i sommer som er den store milepælen, og utover det er det mye pirk, og innvendig arbeid som gjenstår, oppsummerer Steinar.
Aksjeselskapet Lillesand-Flaksvandbanen AS eies av Birkenes Historielag, Birkenes Bygdemuseum og Vestre Moland og Lillesand Historielag, og det gjøres mye arbeid i foreningen både i Lillesand og på Birkeland. Når bussen er ferdig restaurert, vil den bli brukt i turist- og historisk sammenheng både på Birkeland og i Lillesand.
