I denne Tenkesmia skal jeg la alle slags dystre Robek-utsikter være. Skal heller ikke ta på meg mulighetsbrillene til Gyro (flott Tenkesmie), men vil ta på meg bursdagsbrillene og hylle kommunen sin sprekeste 100-åring. En 100-åring som blir sprekere og finere jo eldre den blir. 18. november 1924 ble Birkenes Idrettslag født og skal 16.november 2024 feire sine første 100 år.
Birkenes Idrettslag er «mitt» idrettslag, der har jeg vært med siden jeg var 7-8 år. Og fotball var min «greie». Der fant jeg samhold, venner og en meningsfull fritid. Ja, mitt liv er nok blitt til på idrettsplassen. Samholdet der var en god oppdragelse også, for egen del, og for andre som vokste opp på den tiden.
Så mitt liv i idrettslaget og på idrettsplassen har vart i ca. 45 år. Nå er jeg blitt en middelaldrende mann og er litt mindre på vår flotte idrettsplass, nå bare omtalt som IP hos de yngre generasjonene. Men det er med glede jeg ser at livet går videre og IP blomstrer som bare det, takket være dagens foreldregenerasjon. Vi har mange gode mennesker som bryr seg. Som vil bruke av sin fritid for å gjøre andres fritid meningsfull og så god den bare kan, gjennom idrettslaget og på IP.
Det er godt og se at vi i Birkenes har en arena, som kan brukes av alle, som kan være en arena for alle. Uansett tykkelse på lommeboka, uansett hvordan vi ser ut, uansett hvor vi er fra eller uansett hvordan formen er. En plass som alle i bygda kan identifisere seg med og være stolte av. Jeg tror ikke det finnes et flottere anlegg i Agder, som er drevet på dugnad, slik vi gjør det. Det kan vi alle være skikkelig stolte av og klappe oss selv litt på skuldra, nå når det er 100 års-jubileum.
Jeg tror også de 20 stk. som møtte opp på Røstads Kafé 18.november 1924 og startet Birkenes Idrettslag, hadde vært stolte. Og det første styret med medlemmene Georg Flaa, Sigurd Flaa, Eivind P. Birkeland, Anders Rosåsen og Arnt Årdalen som den første formannen, hadde nok hatt tårer i øynene om de hadde sett hvordan det ser ut i og rundt idrettsplassen i dag. Hvordan idrettslaget blir drevet og hvilket aktivitetsnivå som er i laget, nå 100 år etter starten.
Det er bare så utrolig godt at kommunen vår har en sånn vital 100-åring og lene seg på i den fysiske fostring av bygdas befolkning. Laget består av ca.1.200 medlemmer og 600 av disse er I alderen 0-19 år. Idrettslaget består i dag av 10 grener. Vi har fotball, håndball, volleyball, basketball, friidrett, orientering, sykkel, ski/langrenn, skiskyting og ikke minst barneidretten.
Nå når det er jubileum, er det jo også tid for å se seg litt tilbake og tenke på hva man selv har opplevd innfor den rammen som idrettslaget og IP var.
Det første jeg husker er at jeg spilte venstreback på den enormt store grusbanen som lillegutt. Banen føltes så uendelig stor, vi stod milevis ifra hverandre på hver vår plass på banen og var kanskje i ballen fem ganger i løpet av en kamp, man måtte nesten ha kikkert for å se hverandre (føltes nesten sånn). Skrubbsår var heller ikke til å unngå. Har enda arr på venstre hofteskinke etter en skikkelig sklitakling på grusbanen, for over 40 år siden.
På «foreningsbua» (der storkiosken står nå), ble laget listet opp til bortekampene og hvem som var reserver. Vi sykla ned og var spente på hvem som stod på lista. Stod du ikke på den lista, var du ikke med. Harde bud for oss små, men sånn var det da. Det var stort og være med rundt på Agder og spille fotballkamper, husker spesielt en kamp. Vi skulle spille mot Fløy på Flekkerøya. Tunnelen var enda ikke kommet, så da måtte vi ta ferga over sundet. Det var jo eksotisk for oss små og det ble en lang tur, selv om avstand jo egentlig ikke var så lang.
Ellers husker jeg den gangen jeg som liten gutt stod og så på Odd Kåre Mollestad, kalt «Odda». Han stod og varmet opp før trening med litt skuddtrening. Han var en tettbygd og kjapp kar med ett hardt skuddbein (det huskes i hvert fall sånn) Den gangen hadde vi store firkantete hvite trestolper som målstenger, på den store grusbanen. Jeg måpte og ble veldig imponerte da «Odda» hadde fyrt av et skudd som traff målstanga og den knakk tvert av. Jeg trodde virkelig at han hadde kanon i beina, og tenkte ikke da på at det også kunne være en kombinasjon av godt skuddbein og råtne målstenger i tre.
Et annet minne er fotballturneringene i Danmark. Det var stas for oss små og ta danskeferja over dammen og spille, Dana-Cup i Hjørring. Husker vi fikk dagpenger, sirlig oppbevart i konvolutter, av Kari og Arne Johan Mosfjeld. Tror det var 20 danske kroner om morgenen og 30 danske kroner om kvelden. Det var stort å reise så mange sammen. Faktisk var vi flere lag fra Birkenes hvert år og vi fikk et godt samhold på disse turene.
Da jeg ble litt eldre og trente med de større gutta, husker jeg spesielt en ting. Vi trente på grusbanen, det var vinter og is på banen, egentlig umulig å spille. Men vi hadde jo ikke hall eller oppvarmet kunstgress, som finnes rundt omkring nå. Men det var kommet en ny metode, nemlig å få is-pigger på fotballskoa. En som kunne dette var en engelskmann bosatt i Høvåg, han hette Lee Doughty. Han kom opp til grusbanen, vi kom med fotballskoa våre og han satte i noen svære skarpe is-pigger. Det funket, vi fikk feste, men det var jo livsfarlig, man kunne jo risikere å få pigger sittende fast i leggen. Ikke akkurat HMS vennlig, men sånn var det den gangen. Det hadde aldri vært lov i dag!
Må også nevne alle dugnadene vi var på. Vet ikke hvor mange ganger vi var i Sørlandshallen og la gulv for å få inn penger til drifta vår. Klokka ble gjerne over 24 på en vanlig hverdag, før vi kom hjem igjen. Der lærte vi at ingenting kommer av seg selv, at man må jobbe for det. All denne dugnaden styrket samholdet, for vi var sammen om noe positivt for vårt felleskap. Dette er noe av det selvopplevde, kunne holdt på i side etter side, men da hadde jeg aldri blitt ferdig med Tenkesmia denne gangen.
Stridigheter har det også vært i idrettslaget. Alle utvidelser og bygg har skapt diskusjoner. Men idrettslaget har alltid klart å lande på fornuftige løsninger, til det beste for alle. Der alle blir sett, hørt og ivaretatt. Så nå når endelig friidrettsgruppa har fått sitt flotte anlegg og idrettslaget, fått sin egen Birkenes Sparebank hall, er det utrolig flott og se alle de forskjellige aktivitene/ arrangementene, som blir gjort på IP og i regi av idrettslaget, gjennom hele året. Det er med på å forme byga og med på å lage vår egen identitet. Det er også noe næringslivet i bygda alltid har satt pris på, så støtten derfra til idrettslaget har alltid vært helhjertet og den har vært uunnværlig for idrettslaget.
Vi har mange å takke gjennom alle disse årene. Vi har alle de som legger til rette for idrett. Så har vi de som har gitt oss alle de flotte idrettsprestasjonene opp igjennom årene, og det er jaggu ikke få. Utrolig mange faktisk, og det er jo ikke plass til å begynne og nevne de her. Det ville også være urettferdig om man begynte og nevne noen navn. Derfor skal dere ha en uendelig stor takk for det dere har gitt store og små i kommunen.
Vi som kommune har mye å takke idrettslaget for og det er mye og være stolt av. Ordet frivillighet står sterkt her i kommunen og det er det som også har bygd idrettslaget og idrettsplassen.
Jeg er så stolt av å bo i en kommune hvor så mange er frivillige. Uten frivillige hadde kommunen og felleskapet stoppet. Det er her idrettslaget kommer inn. Idrettslaget har oppdratt generasjon etter generasjon til og stille opp, være en frivillig for andre. Vi hadde ikke hatt det så godt som vi har det i kommunen uten idrettslaget(ne). Her må jeg selvfølgelig også nevne Herefoss IL og IL Gry. Takk til dere alle tre!
Så til Birkenes Idrettslag. Dere kan stolt feire dere selv, være stolte av anlegget deres, stolte over hva dere har fått til og ikke minst stolte over hva dere har betydd for innbyggerne i Birkenes. I disse 100 årene som har gått. Måtte det gå like godt i de neste 100 år.
Til slutt vil jeg bare si Hipp Hipp Hurra for 100-åringen.
Ronny Thomassen
