Nordmenn er storforbrukere. Ifølge SSB hadde norske husholdninger nest høyest forbruk av alle landene i Europa i 2022; vi har stått som nummer to på statistikken siden 2017, kun slått av Luxemburg. I tillegg kaster hver nordmann i snitt over 380 kg med avfall i året. Vi lever i et bruk-og-kast-samfunn, der vi bruker mye engangsprodukter og produkter med lav kvalitet, og der vi heller kjøper nytt når noe går i stykker i stedet for å reparere det.
Hvert år regner organisasjonen Global Footprint Network ut datoen for dagen de kaller «Earth Overshoot Day», som er dagen da vi har forbrukt naturressurser tilsvarende alt jorden produserer på ett år. I 2023 var denne dagen 2. august, når man ser samlet på hele verdens forbruk. Altså bruker vi for tiden ressurser tilsvarende 1,75 jordkloder årlig. Ser man på Norge alene er datoen 12. april. Hadde resten av verden hatt samme forbruk som oss, hadde vi trengt 3,6 jordkloder! Måten vi lever på er åpenbart ikke bærekraftig, og det er en grense for hvor lenge vi kan holde på som vi gjør.
Bruk-og-kast-samfunnet vi lever i er en konsekvens av idéen om at man alltid skal ha vekst. En bedrift måler suksess ved å se på om man klarer å selge mer år etter år, med et mål om evig vekst. Det er imidlertid en grense for hvor lenge noe kan vokse før det når taket. For å kunne fortsette å vokse, må man sørge for at folk kjøper samme produkt om igjen flere ganger – man blir da nødt til å lage produkter med lavere kvalitet, slik at de oftere går i stykker og må byttes ut. Hvis man til slutt klarer å lage et engangsprodukt som folk er villige til å kjøpe, da har man skutt gullfuglen og kan le hele veien til banken.
Elektroniske dingser er et godt eksempel på problemet; mange mobiltelefoner, nettbrett, bærbare datamaskiner og annet utstyr er designet slik at deler ikke kan byttes eller repareres uten at hele dingsen må byttes ut. Å bytte batteri på en moderne telefon eller et nettbrett er, for eksempel, ikke en oppgave man kan gjøre selv uten spesialisert utstyr og kompetanse, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre. Telefoner flest får gjerne også bare programvareoppdateringer i et begrenset tidsrom, og må derfor byttes ut når de “går ut på dato” for at man fortsatt skal være beskyttet mot dataangrep. Dette gjøres med vilje fra produsentenes side for å sørge for at de får solgt deg en ny mobil med noen få års mellomrom.
Vi må legge om livsstilen vår for å skape en mer bærekraftig fremtid. Løsningen er å satse på å ha mindre forbruk, ved å gå inn for å kjøpe varer og produkter med høyere kvalitet og som kan repareres, og ved å satse på sirkulærøkonomi. Sirkulærøkonomi går ut på at et produkt skal brukes så lenge som mulig, og deretter skal materialene i det gjenbrukes i så stor grad som mulig. På den måten får vi lavere forbruk totalt og råvarer går ikke tapt som avfall.
Nå som vi er inne i trangere økonomiske tider har vi en god anledning til å bli mer bevisste på vårt eget forbruk. Det er mye penger å spare på å forbruke mindre og på å kjøpe ting som varer. Heldigvis viser statistikk at nordmenn har blitt mer bevisste på gjenbruk de siste årene. Det har dukket opp egne butikker hvor man kan gå for å selge sine egne brukte ting, og gjenbruk av gamle gjenstander fra 50-, 60- og 70-tallet, «retro»-gjenstander, er på moten. Jeg er optimistisk på at vi sakte, men sikkert er på vei i rett retning.
Som politikere må vi sørge for at kommunen drives på en bærekraftig måte. Hver gang vi får muligheten, må vi kreve at varer kommunen kjøper inn skal være av god kvalitet og gjenvinnbare. I tillegg må vi jobbe sentralt for å få på plass et lovverk som legger bedre til rette for sirkulærøkonomi, med strengere krav til produktlevetid og reparasjonsmuligheter, krav om bruk av resirkulerte materialer og forbud mot å kaste usolgte varer. Forhåpentligvis kan vi til slutt klare oss med kun den éne jordkloden vi har.
Kristian K. Skordal
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
