Nyhaven er et navn de aller fleste fra Birkeland kjapt knytter til lastebil. At det skulle være lastebilsjåfører i slekta, skulle neimen ikke stoppe med det første heller.
Elen Nyhaven er 4. generasjon sjåfør i Birkelandsfirmaet Bendiks Transport og Cementstøberi AS. Her har oldefaren vært, onkelen til faren, faren til Elen og nå henne selv satt sine spor.
Som 19-åring tok hun lappen på tungbil på Sam Eyde Videregående skole, men Elen visste lenge før dette at det var lastebilsjåfør hun skulle bli.
Elen forteller med glede at hun er vokst opp med lastebil og det har alltid interessert henne. Da hun var barn kjørte hennes far for Bendiks Transport, før han startet sitt eget firma «Guttorm Nyhaven Transport», men hun tok læretid og fagbrev i Bendiks. «Det er her som alltid har føltes riktig, det føles som hjemme i Bendiks», forteller lastebilsjåføren som bare er 23 år gammel.
Som lærling var Elen, som de fleste andre lærlinger, ivrig etter å få lære, vise hva man har lært seg og så lære seg enda litt mer. Men læretiden skulle vise seg å bli veldig annerledes enn hva som var tenkt. Covid-19 skulle gjøre læretiden til tiden hvor kun de sterkeste ble stående igjen, for det var alt annet enn enkelt. Mye arbeid som skulle gjøres, selv under nedstenging av landet skulle jo lastebilsjåførene holde Norge i gang. Og som lærling var det intet unntak.
Yrkessjåførene måtte holde Norge i gang, som sagt, men de var også færre som kunne gjøre jobben på grunn av smitte, karantene, smittekarantene og alle andre typer karantene som fantes. Ulempen var stor, særlig for lærlingene som mistet den nære, grundige opplæringen. For man måtte være påpasselig med å holde meteren, og munnbind gjorde det ikke enklere i et ellers ganske bråkete yrke.
Disse menneskene som kjørte lastebil på kryss og tvers av vårt ganske land, de fikk ikke godene som hjemmekontoret kunne føre med seg. Nei, de måtte ut å levere varer okke som.
Elen forteller at selv de som yrkessjåfører måtte forholde seg til alle lover og regler som fulgte med under Korona tidene. Gikk de tom for mat i Oslo, ja da var det jo dumt for de risikerte jo ei mega bot om de stakk nesa innafor Kiwien i nærområdet. For å handle i en annen kommune var blitt kriminelt. Jeg må si at jeg på ingen måter misunner dem denne problemstillingen, her var det jo noe riv ruskende galt?
Vel. Korona er et tilbakelagt kapittel – noe vi tenker tilbake på som om det skulle skjedd i atten pil og bue, som var overstått etter at nesten alle fikk en virtuell applaus. Lærlingen Elen fikk fagbrev og er utdannet yrkessjåfør med meget godt bestått. Jeg tar av meg hatten, for alle som sto i samme situasjon som henne.
Men, er det egentlig liv laga for oss jenter å sjaue på i dette yrket?
Elen smiler og svarer på sin herlig breie dialekt, at det dessverre er vanskelig. Yrket sliter nok med rekruttering av folk, og det er dessverre ikke tilrettelagt for kvinner hvis man tenker langsiktig. Men, heldigvis for alle jenter og damer der ute, som likevel synes dette virker som et fantastisk yrke, så har vi Elen som ikke bare turer rundt i semi dag inn og dag ut. Hun er også opptatt av å kunne bidra til å skape endringer i yrket sitt slik at det kan bli bedre i fremtiden, for alle.
Elen er en aktiv ambassadør for Norges Lastebileier-Forbund (NLF) og har et brennende engasjement for å skape forståelse for yrket, for å skape et bedre vern for sjåførene og for å vise fram det positive med yrket. For eksempel er det jo ikke alle som har samme utsikt gjennom kontorvinduet som det Elen har.
I løpet av våren blir blant annet Elen å se på skole- og barnehagebesøk med lastebil og reflekser som en del av «Venner på veien» konseptet, sammen med NLF – for å bidra til økt trafikksikkerhet. Dette er så utrolig viktig, og det gleder meg stort at dette endelig er på agendaen! Så er det jo fint at store og små kan se at det ikke bare er middelaldrende menn med både ketchup og røyk i munnvika, som kjører semi.
Denne tøffe dama, som møter flere enn et par utfordringer i jobben sin daglig, som ikke kan gå på do når hun skulle ønske, eller stoppe innom butikken når Villa brusa er tom, som tilbakelegger ca 120 000km i semi årlig og som nærmest bor i en lastebil – hun smiler likevel der hun står i tresko og stolt viser fram arbeidsplassen sin.
Tekst:
Tina Helén Tveito Sondresen
Foto:
Sondre Tveito
