Da jeg las påskenummeret av Menighetsblad for menighetene våre, lærte jeg noe nytt. HASHTAG, sa Toríll prest at det het dette tegnet, eller emneknagg. Jeg henger meg opp på denne knaggen. (Må bare si at det er første gang at jeg bruker dettet tegnet, selv om jeg langt har passert de 80. Altså ingen datanerd og ikke på de såkalte sosiale plattformer).
#gladikirken, skrev presten. Ja, jeg er glad i kirken, og er der forholdsvis ofte. Og jeg skulle ønske at mange flere også var der. Kommer en i snakk om hvorfor så mange ikke møter jevnlig opp, er det mange unnskyldninger som kommer fram. Siste jeg hørte var nå rett før påske i «Fader Brown», den engelske krimkomedien. Fader Brown snakket med en dame som uttrykte sterk interesse for kirken og kirkens arbeid, hvorpå Fader Brown sa: Men det hadde da vært hyggelig hvis du deltok i en Gudstjeneste. «Å, nei,» svarte hun, «jeg er da ikke besatt av kirken heller». (I’m not obsessed by it). Så, da så!
Så er det noen som sier at Gudstjenesten er ganske kjedelig og det samme fra gang til gang.
Jeg er stort sett ikke enig. Og hvis noen har sett meg gjespe en gang så er det kanskje fordi jeg skulle lagt meg tidligere kvelden før. Jeg kan kanskje forstå det hvis jeg gikk i kirken en sjelden gang, hvert semester, eller sånn. Men gjør en kirkegang til en vane, da ser man variasjonen, alt det som foregår, alt det som kan interessere og gi en noe.
Nå i påsken var jeg til Gudstjeneste fire ganger fra Palmesøndag til Påskedag. Det ble ikke èn for mye. La meg gi et lite referat:
Palmesøndag. Familiegudstjeneste med barn som kom inn i prosesjon med palmeblader i hendene og smil i ansiktet. Det skapte stemning i kirken. Det var dåp denne dagen, kanskje det som mest rører en gammel mann. Og imponerende tale av presten som demonstrerte at det går an å gjøre to ting på en gang. Hun hadde med saks og et ark som hun brettet, og mens hun talte klippet hun stadig noe i dette arket. Og i det hun sa: AMEN, så holdt hun opp et par flotte palmeblad. Og så må jeg nevne musikken i Birkenes kirke. Orgel er flott, men postludium på gitar gir også tid til noen tanker.
Skjærtorsdagsgudstjenesten var ganske annerledes. Det var selvsagt nattverd denne kvelden. Det var på et vis begynnelsen til påsken. Det var derfra jeg hentet emneknaggen til disse tankene: Plass til alle var prestens hovedtanke. Ved kirkens bord er det plass til alle. Bordfellesskapet er påskens start. En symbolfylt Gudstjeneste med mye for både tanke og hjerte der en er med både Jesus og disiplene hans den siste kvelden før det store dramaet. Og en avslutning der vi bivåner forberedelsen i kirken til Langfredag da den ser annerledes ut enn til vanlig. Og dette da til tonefølge av orgel og gitar med hymnen av Cèsar Franck: Panis Angelicus, på norsk: Brødet fra himmelen, eller mer korrekt på svensk: Änglabrôdet. En går hjem med takk og forventning etter en slik opplevelse.
En neddempet Gudstjeneste, ble det sagt ved begynnelsen av Langfredags samling i kirken. Denne dagen vet en hva som skal skje. Det er ikke dagen for store variasjoner. Hele kirken maner til stillhet og ettertanke. Alteret dekket av svart. Krusifikset med roser dekket av svart tyll. Ingen lys på alteret. Men her får vi hele dramaet, lest slik det er nedskrevet og med avbrudd av salmesang et par ganger; den gamle salmen fra 1250: O hode høyt forhånet, med blodig sår og ve. Og avsluttet med en kort betraktning av presten. Jeg går knapt jublende ut av kirken denne dagen, men jeg går rikere og takknemlig.
Så har vi gjort unna påskeaften med forventning mot påskemorgen. Og kommer til Påskedag med jubel i kirken, Laudate omnes gentes, Syng lovsang hele jorden, og mange av påskens lovsanger. En nesten fullsatt Birkenes kirke var med i lovsangen denne dagen. Og så fikk vi vite at det ikke var slutten på påsken. Det var heller begynnelsen på oppstandelsestiden i kirken de neste ukene fram til Kristi Himmelfartsdag. Jeg venter lovsang fra en fullsatt kirke
I hele denne tiden. Hvis noen etter det mener at Gudstjenesten er kjedelig og uten variasjoner, så får det heller være. Jeg vil i alle fall få takke prester, musikere og øvrig betjening i kirken for en rik og givende påskeuke.
Og så ser jeg fram til familiegudstjenester med høyt lydnivå, kanskje både fra musikk og små deltagere som må uttrykke noe spesielt. Jeg ser fram til neddempede, mer meditative Gudstjenester, musikkgudstjenester med både kor og orkester, høytidsstemte festgudstjenester og de slitesterke, «vanlige» Gudstjenester som vi trenger hver søndag. Jeg utfordrer folk i Birkenes til å prøve ut tilbudet som Birkeneskirkene har. Så kanskje kan vi henge opp enda en emneknagg, som jeg har fra Menighetsbladet: #merhimmelpåjord.
Vennligst
Halvard Colbjørnsen
____________
Leserinnlegg
