Etter at mannen min Syvert måtte amputere det andre beinet måtte han ha hjelp og pleie til det meste, og ble overført fra sykehus til sykehjemmet på Birkeland.
Da vi skjønte at han ikke kunne bo heime i Vegusdal lenger, bestemte jeg meg for at jeg skulle ikke la han sitte alene og vansmekte på et sykehjem til den dagen han døde. Ikke fordi det var dårlig stell eller ikke greit å være der, men han lengta alltid heim når han var på sykehus eller sykehjem. Det var nesten det første han spurte om, det var når han kunne reise heim.
Så vi bestemte oss for å søke om en omsorgsbolig, som vi flytta inn i i begynnelsen av september 2022.
Det var han som fikk tildelt bolig og i kontrakten sto det at dersom han ikke kunne bo der lenger eller døde, måtte jeg ut. På grunn av det ble det ordna og tinga på en egen privat leilighet i nybygg som skulle påbegynnes, for å sikre at jeg hadde en plass å bo hvis så skulle skje.
Nå skjedde det at han døde 12. oktober.
Ingen kom og snakka med meg om hvor lenge jeg kunne bli. Vi fikk høre at det vanligvis var 1 måned.
Sønnen min skrev en søknad for meg om jeg kunne leie leiligheten 1 måned til, eller fram til 20. desember som var dato for overtakelse av den nye leiligheten.
16. november fikk jeg beskjed på døra av ei dame angående den søknaden, at jeg kunne bli ut november måned. Begrunnelsen var at noen skulle flytte inn i den leiligheten. På spørsmål om hvorfor noen måtte ha akkurat den leiligheten når det var flere ledige leiligheter og som hadde stått tomme i mange måneder, var svaret: At nå er det slik.
Den 24. november fikk jeg skriftlig svar om avslag. Da var det 6 dager igjen til 30. november. Da skulle leiligheten være ryddet og nedvasket. Jeg kan love dere at det var flere enn meg som var sliten og utkjørt og mista nattesøvnen.
De hadde glemt å skrive at det var klagerett og klagefrist på 3 uker. Det var tenkt å sende inn klage, men sønnen min Arnt Olav orka ikke mer.
Det ble flere søvnløse netter, fortvilelse og gråt, i tillegg til sorg og tap av en kjær ektefelle som jeg hadde bodd, levd og arbeidet sammen med på gården Furholt i 60 år.
De tok seg fri fra jobb én dag, både Arnt Olav og sønnen Syvert Emelius, for å få rydda ut innen 4. desember, som var en forlenga frist for utrydding og nedvask. Ved dem, familie og venners hjelp fikk vi rydda ut og vaska innen fristen.
Jeg var sliten og utkjørt etter lite søvn over lang tid, på grunn av at mannen min måtte ha hjelp til den minste ting både natt og dag. Helsa mi var og er langt fra god, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Mine plager ble satt på vent. Nå var det han som trengte meg mest. Det var vondt å se smertene han sleit med, og vite at en ikke kunne gjøre noe med det. Jeg kunne være der for han, hjelpe, trøste og gi klemmer.
Hver eneste dag, hele dagen, gav han uttrykk for hvor glad han var i meg og takknemlig for alt jeg gjorde for ham.
Når smertene ble for ille, gikk det over fra gråt til nynning og sang. Det var hans måte å takle det på.
Så var spørsmålet – hvor skulle jeg gjøre av meg?
I begrunnelsen for søknaden om å få bli 1 måned til, ble det gjort klart og tydelig rede for hvordan tingenes tilstand var.
For meg virker det som det ikke er vist menneskelig hensyn i det hele tatt, men kaldt, kynisk og ufølsomt gjort min sårbare situasjon enda verre.
De har skaffet meg en hybel. Nå er alt fra leiligheten fordelt på 3 plasser, som igjen betyr sortering, utpakking og nedpakking.
Alt dette har resultert i unødig mye mer ekstra arbeid og slit som kunne vært unngått, hvis noen hadde brukte hue på en bedre måte.
Vi har lært oss til de siste åra, å ta én dag av gangen.
De fleste har vel opplevd at når det stormer som verst eller du føler at du ikke orker mer, så har du fått uanede krefter og styrke til å fortsette. Det har vel noe med viljen til oss mennesker å gjøre – en må ikke gi opp.
Syvert sa alltid «at en kan ikke gi opp, da er en lurt». Han hadde en ukuelig vilje til å ville leve, han lurte døden flere ganger.
Én ting jeg er glad for, det er at jeg valgte å være ved hans side helt til det siste.
Beklageligvis døde han 1 måned for tidlig.
Mitt spørsmål til ordføreren i Birkenes kommune er:
– Hvorfor måtte jeg absolutt ut av den leiligheten, når det står flere leiligheter ubrukt?
Skulle tro det hadde gått an med litt medmenneskelighet for mennesker i en vanskelig og sårbar situasjon.
Mandag 11. desember står fremdeles leiligheten tom.
– Hva med omsorgsboligene som står tomme? Skal det være slik at eldre mennesker som bor hjemme alene, som har en høy alder, som er ensomme, som ønsker å være sammen med andre, som rett og slett ønsker å bli tatt vare på og føle seg trygge, ikke kan får en omsorgsbolig, fordi noen har bestemt at de skal bo hjemme lengst mulig?
Eller er det at de er for «friske» til å få en bolig?
Er det DET som er omsorg?
Jeg trodde kanskje kommunen kunne trenge de pengene de kunne fått inn på leie av boligene, framfor å la de stå tomme så lenge.
– Hva er omsorg?
Nå har jeg bodd her nede på Birkeland i ett års tid. Her ser og treffer jeg beboere som smiler og preker med hverandre når de møtes i korridorene med sine rullatorer. De går og går fra sør til nord, tenk den trimmen de får og hvor viktig det er å bevege seg i deres alder.
Og så Aktiviteten da. Den er gull verd. Her er fellesskap, glede, hygge og underholdning.
Anne- Karin er et funn! Hva den dama kan! Ho og hennes medhjelpere og frivillige som steller til, så de eldre skal ha et godt liv. DET ER OMSORG DET.
Oddny Furholt
_______________________
Åpent brev til ordføreren
