– Det er forferdelig å ikke finne på noe, men det skjer aldri.
Det sier Jon Johnsen til BA da vi treffer han på Tveide der han deler kaffe og prat med Oddvar Løvdal.
Det er etter arbeidstid, skjønt et slikt begrep er ganske ukjent for den utrettelige arbeidskaren. Til tross for at han har rundet 78 år har han fortsatt full arbeidsuke, og vel så det.
Han har fulltidsjobb hos Jord & Anlegg, anleggsgartnervirksomheten til Fleming Bekkelien. Her er hovedoppgaven hans produksjon av hagejord av forskjellige kvaliteter, ellers er han ofte å se langs veien bak rattet på lastebilen. Etter arbeidstid, og i helgene er han ofte å finne i verkstedbygget til Løvdal, like nedenfor Tveide stasjon. Her fikser han tilhengere eller jobber i sitt eget lille snekkerverksted.
– Jeg har alltid snekra som hobby. Om man regner snekringa som jobb så er det snakk om 60 timers uker, ja, og somme tider blir det søndagene også. Jeg har ingen pensjonistplaner, og ingen ønske om å gi meg. Jeg har det greit hjemme og hun (kona Kari) lar meg holde på. Hun er like aktiv selv, og det er nok godt for at det kan fungere med så mye jobbing. Vi er likesinnede, hun tar heller ikke ferie, sier Jon.
– Min største skrekk er å sitte i ro. Det er det samme med hun hjemme. Hun er fortsatt kontakthjelp på Høvågheimen og støttekontakt. – Jobb er både liv og ferie for meg. Det er forferdelig å ikke finne på noe, men det skjer jo aldri, sier den iherdige arbeidsmauren.
– Sitte i sofaen hjemme, nei da må jeg finne på noe. Om man føler seg litt dårlig er det bare å komme seg på jobb. Så blir en ofte bedre. Sitter man hjemme en søndag da trenger man mandagen for å få full sirkulasjon igjen.
– Her i bygget til Oddvar snekrer jeg litt av hvert. Spesielt om vinteren er jeg mye her. Da går det i vedkasser, hagebenker, sparker, rattkjelker, eller jeg lager lamper av teglstein.
– Tida går fort, jeg synes fortsatt det er gøy, det sier Jon Johnsen som har funnet et godt arbeidsfellesskap hos «Vedgubbene» Oddvar Løvdal og John Målen. – Vi kaller det Tveide Utviklingssenter – her skjer det noe, legger han til.
– Uten Oddvar kunne jeg ikke vært her. Her har vi det trivelig, og jeg har nok plass til å holde på med mitt. Oddvar er her tidlig og sørger for at det er godt og varmt her, sier Jon.
– Denne plassen betyr alt. Jobbe litt, så litt kaffe og prat. Utrolig sosialt, rett og slett, sier han.
Jon har jobba for Fleming i fem år med å kjøre lastebil, gravemaskin og sikte jord. Før det var han noen år på Dvergsnestangen Camping, hvor han snekra hagebenker, trapper og terrasser, eller gravde med gravemaskin.
Jon er opprinnelig fra Mykland, men flytta til Herefoss som 14-åring, og begynte allerede da å kjøre bulldoser for Erik Usterud Fra Risdal.
– Jeg har jobbet mye, men av skolegang har jeg bare 7 år på folkeskolen, sier han.
Skoleflink er nok ikke ord han vil beskrive seg selv med, i hvert fall ikke på de teoretiske fagene.
– Om det må jeg si at det var elendig i alle fag, rent bortsett fra i håndarbeid. Der gjorde jeg det bra, og hjalp de andre etter at jeg var ferdig. Av karakterer ble det mest «någen». Jeg var full av fant, og fant på mye rart. Det endte med «tålig» i oppførsel.
Skulle man ramse opp Jons varierte arbeidshistorie trengte man mer tid. I korte trekk må det med at han kjørte tømmer i mange år i fra slutten av 60-tallet. Han kjørte for seg selv med egen bil, frem til 1978-79. Han har kjørt kalk for Franzefoss i 40 år, en jobb sønnen Svein nå har overtatt. Så brøyta han for vegvesenet fra Hynnekleiv, Øynaheia og Stemlona.
– Øynaheia kunne være bøs, ja reineste Hardangervidda kunne det være, sier han.
Jon gifta seg med sin Kari, og de fikk fem gutter og ei jente, Inge, Runar, Svein, Grethe, Kai og Tom.
Jon og Kari bodde på Herefoss til en gang på nittitallet, før de flyttet til Lillesand.
– Alle ungene var engasjert i idrett, og det ble mye kjøring på dem. Det være seg skyting, svømming, skihopp eller langrenn. De var dyre i drift, men det var god hjelp i de ler han, før han skyter inn at de rett nok var mer til hjelp enn de kosta.
– De kjørte traktor og rydda snø. De er blitt nesten like ille til å jobbe de og. De jobber døgnet rundt, sier han.
Jon har kjørt veldig mye, men aldri vært ute for stygge ulykker langs veien. Han tror at det gjør mye for at han fortsatt kjører. Om han ikke har vært ute for mange uhell i trafikken, så har han likevel fått kjenne på noen av yrkets farer.
– Jeg har YSK-kurs (Yrkessjåførkompetanse) og tillatelse til å kjøre til jeg er 81. Målet mitt er å være i jobb til eldste ungen er pensjonist, sier han. Men betenker seg litt når Oddvar minner ham på at det er ikke så veldig lenge til.
– Du må forandre det til når yngstemann blir pensjonist, ler Oddvar
– Ja, jeg vet ikke helt når han er født, men det kan du sikkert finne ut av, ler Jon henvendt til meg, før han innrømmer at det nok kan bli vanskelig å gi seg allerede da.
– Ja, for de går nok heller ikke av når de skal, forklarer han.
– Jeg har nok noen hendelser hvor jeg for kunne røket ut av tellinga. Jeg fikk et tømmerlass over meg en gang, som fort kunne endt mye verre. Det endte med ødelagt skulderblad, og all verdens med klemskader, men kan ikke minnes at jeg var sykemeldt. Jeg har kanta noen ganger med tømmerbil også, men det har gått greit.
– Jeg begynte for alvor med småsnekring for 15-20 år siden. Jeg lager noen benker for Fleming, når han setter opp lekeanlegg, og selger 3-4 i året i tillegg. De mindre tingene jeg lager er mest for gaver. Kona Kari kjenner mange, og gir villig vekk, smiler han.
