Torsbuhallen sto ferdig samtidig med skolen, i 1958. Men bygdefolket var splittet i synet på dans og om den nye Torsbuhallen skulle åpne for slik bruk. Det ble en bitter kontrovers med mange krumspring.
________________________
Av Reidar Bjorvatn
ARKIVSAK. Denne artikkelen ble første gang publisert i Birkenesavisa 10.09.2008.
Bygdefolket var allerede delt i to leirer, idrettsmiljøet og kristne miljøet, noe som var vanlig mange steder på Sør- og Vestlandet. Idrettsungdom hadde rykte for drikke alkohol, gå på kino og dans. Mange kristne betraktet det som synd. Grupperingene var så atskilte at de hadde hver sine 17. mai-fester.
Spørsmålet om Torsbuhallen skulle tjene som samfunnshus eller bare gymsal, økte skillet mellom miljøene.
Tippemidler
Ordfører Andreas Holm søkte om tilskudd til skole og gymnastikksal. Gymsalen skulle ikke bare brukes av skolen, men også til aktivitetsrom for idrettslaget, til 17. mai-tilstelninger, som lokale for bryllup, gravferd, stevner og annet. Herefoss ble lovet 50.000 kroner, en firedel av hva gymsalen skulle koste.
BEHOLDT TIPPEMIDLENE. Herefoss kommune tilbød seg å betale tilbake tippemidlene, men staten krevde aldri det. Etter hvert gikk bruken av lokalet seg til, slik at det ble det samlingspunktet som var tenkt. (Foto: Faksimile/Aktuell)
«Då ordføraren hadde fått oversend dei kr. 50.000 av tippemidlane som han hadde søkt om til gymnastikksalen, og som var lova mot å gjere salen noe større, hadde Hofmo gått over til å kalle gymnastikksalen for gymnastikksal-samfunnshus.» Rolf Hofmo var sjef for Statens Ungdoms- og Idrettskontor, med ansvaret for å fordele tippemidler.
Hva skal barnet hete?
«Dette førte til at eit stort mindretal i heradstyret (seks røyster) meinte at namnet gymnastikk-samfunnshus var slik å forstå at bygget hadde fått status som samfunnshus med høve til offentleg dans. […] Ordføraren, saman med eit lite fleirtal i heradstyret, heldt på at når det var søkt om tilskot berre til gymnastikksal, kunne ikkje kontorsjef Hofmo utan vidare gjere det om til samfunnshus, og avdi det var skole, ville ikkje fleirtalet vere med på offentleg dans i skolen. Det var kommunen åleine, utan hjelp av organisasjonane, som hadde reist bygget.»
Et annet argument, mener Holm, er at på det tidspunktet Herefoss fikk tippemidler, kunne de bare tildeles gymsaler og liknende, ikke samfunnshus. Først seinere ble reglene endret.
– Idrettslaget hjalp til
Når organisasjonene ikke hjalp til, kunne salen heller ikke kalles samfunnshus, mente Holm. Toralf Halvorsen var formann i Herefoss Idrettslag på denne tiden. Han avviser at de ikke hjalp til.
SKRØPELIG. Den gamle doen var da så skrøpelig at man kviet seg for å gå dit alene. (Foto: Faksimile/Aktuell)
– Vi la ned mange dugnadstimer på idrettsplassen og til å rydde skoletomta. Det var jo for å få tippemidler at vi jobbet dugnad. Vi sendte en lang liste til Rolf Hofmo som dokumenterte arbeidet, forsikrer Halvorsen.
– Da kommunestyret begynte å drøfte sentralskole og samfunnshus, lovte Andreas Holm KrF-politikerne at det ikke skulle være dans. Han ble nødt til å stå ved det løftet, sjøl om synspunktet ble ført ut i sin ytterste konsekvens.
Halvorsen oppgir det som grunn til at saken ble så tilspisset og lei.
Offentlig runddans
Noen i mindretallet skreiv om saken i Dagbladet og Arbeiderbladet. Disputten ble også omtalt i radioen og fikk et stort oppslag i skandalebladet «Aktuell» i 1960. Det ble hevdet at flertallet i kommunestyret hadde vedtatt å betale tippemidlene tilbake. Holm skriver at det er galt. Kommunestyret hadde bare vedtatt å betale tilbake dersom staten krevde det, men det gjorde den ikke. – Dermed var det vel også greit å nekte runddans?
Andreas Holm mente at man bare kunne tillate folkevisedans i gymsalen, ikke tilstelninger med runddans. Tellef Rislå ville tillate begge deler. Holms forslag vant gjennom i kommunestyret «etter dei vanlege skilleliner», som han skriver. Det ble sju mot seks. Fylkesmannen hadde ingen merknader. Dermed ble folkeviseleik tillatt, og etter hvert glei gammeldans inn.
Eneveldig skolestyre
Herefoss Skulestyre vedtok et reglement for gymnastikksal. Det slo fast at idrettslaget skulle få benytte gymsalen gratis to ganger i vinterhalvåret, eventuelt også i sommerhalvåret, på særlige vilkår. I reglementet står også: «Ingen må nektast lokalet på grunn av religiøs eller politisk innstilling. Av dans er norsk folkevisleik tillete etter sers samtykke av skulstyreformannen for kvar gong. All anna dans er forbydd.»
FORARGELSENS HUS. Herefoss hadde et ungdomshus, som det kunne danses i. Men bare fire ganger i året, og da ikke offisielt med annonsering – fordi dette ungdomshuset stod på prestegårdens grunn.
Idrettslaget mente det var urimelig at de ikke skulle få større innflytelse på bruken. Kirke- og undervisningsminister Bergersens hadde endog sagt i sakens anledning: «Den som søker om tippemidler til et anlegg som skal tjene som samfundshus i distriktet, må derved forplikte seg til at huset blir et samfundshus med de konsekvenser det vil ha.»
I protesten skriver idrettslaget: «Ut fra dette må det være heilt klårt at dei mottekne regler ikkje kan gjelde for gymnastikksalen i samfundshuset, då det er fleire einskilde punkter som stend i strid med dei regler for samfundshus som er vedtekne av Stortinget. […] me vil fullt og heilt stø opp om mindretalets framlegg til regler, der alle lag og samskipnader vert stilla så likt som råd er med omsyn til leige av huset til sine festar og samkomer.»
Hva fryktet man?
Hvorfor var det så galt med runddans og gammeldans? Noen mente til og med at folkevisedans skulle forbys. For noen var dansen i seg sjøl usedelig, for andre var det alt den førte med seg. Da tenkte man på drikking, slåssing og overgrep. Dagens foreldre ville nok heller ikke likt dersom det lå tomme ølflasker rundt skoleplassen. Men akkurat å forby alle former for dansetilstelninger av den grunn, virker unødvendig strengt, sett fra år 2008. Det burde være andre og bedre måter å forhindre drikking på.
