Veien tilbake fra rusthaug – museets mekkegjeng i god gang

 

Mekkegjengen ved Birkenes Bygdemuseum er i god gang med å restaurere den gamle Melkeruta.

I 1953 ble Lillesand-Flaksvandbanen lagt ned, men LFB ble drevet videre med fokus på buss og tømmertransport, frem til selskapet ble lagt ned i 1968. Man har trodd at alt av selskapets rullende materiell var tapt. Men så like før jul i fjor fikk man et tips om at «Melkeruta» kunne være å finne i Åmli. En delegasjon fra Birkenes reiste så til Åmli for å ta en nærmere titt på bussen. Bussens eier viste seg villig til å gi bort bussen til Thorsager og kompani i Lillesand-Flaksvandbanen AS. I januar i år ble den fraktet tilbake til Birkeland.

Bussen er en Volvo Bamse fra 1958, som sammen med tre andre busser ble kjøpt av LFB det året. Den gikk først i rute til Herefoss, og deretter i melkerute mellom Lillesand, Birkeland og Håbeslandsheia med utgangspunkt i meieriet i kystbyen. Bussen hadde et stort overbygget lasteplan for melkespann og 10 sitteplasser bak sjåføren. Da LFB ble avviklet i 1968, ble ruta tatt over av Arendals Dampskibsselskab (ADS), og det er i ADS sine gule og brune farger den nå fremstår. Melkeruta har registreringsnummer I-3842, og er blitt tilvirket på A. Sangvik karosserifabrikk i Mandal. Ruta gikk de to første årene i Herefoss med gods, da var det Åsmund Thomassen som kjørte. I 1962/63 ble den melkerute. Trygve Otto Davidsen i Lillesand og Olav R. Røyneland i Høvåg er begge tidligere sjåfører på ruta som hentet melk på gårdene og fraktet unger til skolen.

Mekkegjengen i full sving

Nå er arbeidet med restaureringen godt i gang. Hver tirsdag samles en gjeng bil- og historieinteresserte i verkstedet. Leder av prosjektet er Martin Birkeland, men kjernen i mekkegjengen består av Steinar Løland, Leif Arne Bjorvand, Sigbjørn Esperås, Odd Vang, Tor Sigurd Skåre og Tor-Agnar Mollestad.

– Vi har en del veldig dyktige og ivrige folk som er godt i gang med restaureringa, og vi har tro på at det blir litt enklere enn arbeidet med Svalandsruta, sier Martin Birkeland. Han står ansvarlig for planlegging og fremdriften av restaureringa mens Carl Fredrik Thorsager gjør sitt for å skaffe penger til prosjektet. – Vi har heldigvis dyktige folk til å ta seg av selve jobben. Jeg skrur bare unntaksvis på anvisning, sier Birkeland som selv husker bussen, men uten at han har så mange minner om den. Tilbakemeldinger de får tyder imidlertid på at det er mange i bygda som har sterke minner om melkeruta.

Rusten og pill råtten

Mye er allerede blitt gjort med melkeruta, men selv et utrent øye ser at det gjenstår utrolig mye. Har man tidligere drevet med restaurering ser kanskje jobben enda mer overveldende ut. Bussen var rusten og pill råtten når den ble funnet etter 40 år i skauen. – Den stod bom fast. Heldigvis var det blank is da vi hentet den og vi fikk buksert den opp på Kristen Flaa sin kranbil, forteller Martin Birkeland.

– Det er en stor jobb, som vi må ta helt fra bunnen av. Vi har gode kontakter rundt forbi, men alt kan ikke gjøres på dugnad, så vi må ha inn penger, sier Martin Birkeland.

Og penger er det hovedsakelig Thorsager som skaffer. Han søker på de støtteordninger som måtte finnes. Så langt har de fått inn om lag 140 000 kroner. – Vi fikk 30 000 fra Birkenes Sparebank, og gratis transport fra Kristen Flaa som nok er verdt 20 000. Fylkeskommunen har bidratt med 25 000 mens Lillesands Sparebank har gitt 31 250 til sandblåsingsjobben og av Bil & Trailer har vi fått nye dekk. I tillegg har vi hatt en spleisinnsamling som har skaffet 30 000 kroner sier han.

– Vi har en god mekkegruppe, men vi håper flere kan la seg inspirere til å bli med og ta på seg av oppgaven med å mekke, sier Thorsager.

– Vi håper yngre krefter kommer til, og at vi får utvida arbeidsstokken her. Svalandsruta tok 7-8 år. Jeg tørr ikke si noe om hvor lang tid det vil ta. Noen tror det tar like lang tid, andre tror at det går fortere, supplerer Birkeland.

– Arbeidet står på menneskelig kapasitet og økonomisk tilgang. Det er vanskelig å tidfeste det, men vi har heldigvis ressursene som kan det, sier Birkeland, og trekker frem Steinar Løland som en virkelig kapasitet på feltet.

Ikke motløse

Selv om de ser at det blir mye jobb, så blir de ikke motløse. – Vi får heldigvis tak i det meste av deler, det andre lager vi. Når det gjelder Volvo Bamse så finnes det mange lastebiler av den typen, og mange som jobber med de samme chassisdelene, slik at det er ganske mye deler i omløp ennå. Vi får ofte henvendelser fra folk som sier de har den og den delen. Det sprer seg at vi holder på, sier Birkeland.

– Vi får deler fra hele Agder. Vi fikk ramme og motor for bare 3000 kroner, ferdig transportert. Planer er å gjør ferdig alt under gulvet først, forteller Birkeland. Først bremser, hjul, det elektriske og dieseltanken. Heldigvis sviver motoren. Det betyr mye, og der sparer vi mye tid og penger, legger han til.

Både Thorsager og Birkeland synes det er gunstig med mulighetene i museumsgarasjen. – Arbeidet her styrker miljøet rundt museet. – Slike kulturaktiviteter er en del av lokalsamfunnet mange synes er greit. Fjerner man slike små elementer og aktiviteter blir det et flatt samfunn, sier Thorsager.

– Klokka var fem på tolv for denne bilen. Den var et vrak. Ramma var pill råtten, og det kan se håpløst ut. Kunsten er å ikke bli overveldet av helheten, men dele det opp i små oppgaver. Det er et stort puslespill, men man må begynne i en kant. I tillegg er man nødt til å være optimist, slår Thorsager fast.

Aksjeselskapet Lillesand-Flaksvandbanen AS eies av Birkenes Historielag, Birkenes Bygdemuseum og Vestre Moland og Lillesand Historielag, og det gjøres mye arbeid i foreningen både i Lillesand og på Birkeland. – Når bussen er ferdig restaurert vil den bli brukt ved spesielle anledninger både i Lillesand og Birkeland, sier Thorsager.