Jeg er opptatt av gode fellesskap. Et arbeidslag som fungerer godt. En familie som samarbeider. Et lokalsamfunn som holder sammen. Et land i fred. Et verdenssamfunn hvor folkeslagene hjelper hverandre. De små fellesskapene bygger de store.
Et fellesskap som knirker, yter ikke som det skal. Enda verre – et fellesskap i strid med seg selv, er ødeleggende.
Fellesskap er skjøre. Og de trenger vedlikehold. De blomstrer med tillit, romslighet og gode regler for samhandling. Og de brytes effektivt ned gjennom selvhevdelse, urett og råskap. Det er langt lettere å ødelegge et fellesskap enn å bygge opp et nytt.
Noen fellesskap er lukkede. Andre er åpne. Vi trenger alle noen lukkede fellesskap, hvor vi kan være trygge og bygge nære forhold over tid. Samtidig trengs det åpne fellesskap. De fleste fellesskap er tross alt åpne og flytende. Et nabolag. En arbeidsplass. Ei bygd. Det vil alltid være et visst omløp av mennesker. Alltid er det noen som har bruk for et sted å bidra og høre til.
Av og til er det nødvendig å bryte ut av et fellesskap. Som mennesker er vi skapt til å leve i flokk. Derfor er det å snu ryggen til ofte vanskelig. Men noen ganger er det riktig å gi opp et umulig ekteskap, ta et oppgjør med en dårlig kameratgjeng, bytte arbeid eller flytte fra hjemstedet. Riktig, men mange ganger også tragisk.
Jeg er veldig glad i bygda mi, og da tenker jeg på alle tre sognene som utgjør kommunen. I Herefoss, Vegusdal og Birkenes finner vi gode fellesskap, som vi må gjøre alt for å bevare. Heltene i disse fellesskapene er dugnadsfolket, og særlig lederne i det frivillige arbeidet. Min påstand er at det ikke er næringslivet eller arbeidsplassene som holder oppe lokalsamfunnene, men den ulønna innsatsen for fellesskapet.
Til denne gruppa vil jeg også regne lokalpolitikerne. Det er en utakknemlig oppgave å sitte i herredsstyret. Du må ta mange valg. Du må ha gode svar på vanskelige spørsmål. Du må sette deg inn i mye. Og du løper risikoen for å få kjeft. Samtidig er lokaldemokratiet en livsviktig ventil i bygda vår. Og i landet vårt. Ville vi heller hatt diktatur eller borgerkrig? Nei, la oss se verdien i lokaldemokratiet og hedre de som tar på seg den jobben for fellesskapet.
Men jeg hadde egentlig tenkt å si noe annet om fellesskap. Nemlig at de består av enkeltmennesker. Av deg og meg. Ikke alle kan ha høye stillinger i FN, sitte i regjeringa, delta i herredsstyret eller lede ei forening. Det er ikke sikkert det er så enkelt for alle å delta på dugnader eller det organiserte foreningslivet en gang. Likevel kan vi alle bidra. Et fellesskap begynner med den enkelte. I dag vil jeg minne deg om tre ting du kan gjøre. Med garantert og umiddelbar virkning! For det første, du kan se andre mennesker. Det betyr å anerkjenne at de er der, hilse, slå av en prat. Det begynner i vår egen familie, strekker seg ut over nabolaget og til dem du møter på veien, på butikken eller på en tilstelning. Er du sterk og modig, utvider du synsfeltet mot de du er uenig med, de du ikke kjenner så godt og de med en annen livssituasjon, en annen status eller en annen kulturbakgrunn enn deg selv. Men her begynner det å bli krevende, så det er ikke for alle. For det andre, lytt! Lytt til det andre mennesker har å si. Du trenger ikke være enig. Men lytt til dem. Prøv å forstå. Prøve å finne ut hva de egentlig mener, og hvorfor. Dette kan kreve en god porsjon tålmodighet og selvbeherskelse. Det kan til og med kreve at du må stå og lytte til urettferdig og urimelig kritikk. Men jo lenger det går før du sprekker og slår tilbake, desto større er muligheten for gjensidig forståelse, respekt og forsoning. Dette bygger fellesskap. Og til slutt: Ta godt vare på deg selv. Det er bare når du selv har det bra, at du kan yte noe for andre. Uansett hvem du er, er du en ressursperson for fellesskapet. Ikke se smått på ditt eget bidrag. De som står rundt, har bruk for akkurat deg.
