Jesus, Guds Sønn, han som var fra før alt ble til og som kom til jorden i svakhet, født i en stall, som flyktet til Egypt, han som levde som et menneske og delte våre kår, han kom ikke til vår jord for å herske over oss, men for å tjene. Han matchet ikke det jødiske håpet om Messias. Han ble ikke en nasjonsbygger. Han kom for å forandre menneskehjertene. Han kom for at kjærligheten skulle vinne over hatet. Han kom for å la seg knuse, ja, gå inn i døden for å sone synd og ondskap. Han ga ikke kristne et oppdrag om å drive med korstog, kriger, inkvisisjoner eller utøve kirkelig makt for å holde vanlig folk nede. Det var barmhjertighet han ville ha, sa han. Selv var han sammen med de lavt på strå. Han delte deres mat, drakk deres vin og hørte deres fortellinger. Han blandet seg med dem som var utstøtt og foraktet i et svært sofistikert og elitestyrt samfunn. De hardeste ordene gikk til undertrykkerne innenfor sin egen sosiale kontekst hvor de jødiske, religiøse lederne hadde stor makt. De som holdt folk nede ved å dømme, fordømme, lavere sosiale lag i samfunnet. Han hadde ingen herlig skikkelse og var vel kjent med sykdom, sa profeten Jesaja. Det var identifikasjon mellom ham og menneskene. Han elsket dem. Han støtte ingen ut. Jo, det var en rik som gikk bedrøvet bort, fordi han elsket kontoen sin høyere en livet med Jesus. Han ble ikke utstøtt, men gikk selv. Vi leser ikke om homoer eller flyktninger som støtes bort. I hans verden var det de utstøtte som fikk aksept. Den som vil være stor blant dere skal være de andres tjener, sa Jesus. Han viste hva det kunne innebære i den kulturen ved å vaske disiplenes føtter. Kristen tro handler ikke om å utvikle maktstrukturer og hegemonier. Det handler ikke om å gjøre noe jordisk «great again». Kristen tro handler om nestekjærlighet og å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Kristen tro handler ikke om utvidelser av Israels territorium og kamp mot muslimer. Kristen tro handler ikke om løvhyttefester og midtøstenpolitikk. Kristen tro handler ikke om at jødene er Guds gullgutter som vi må holde oss inne med. Frelsen er knyttet til troen på Jesus og korset og ikke til moseloven og de ti bud. Kristen tro handler om å stige ned, slik Mesteren gjorde det. Det handler om å la egen prektighet fare og identifisere seg med de som lider. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke, sa Jesus.
Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham. De torturerte og drepte ham, slik de drepte mange av profetene som pekte på hans komme. Det var hele den store vide verden Gud hadde i tanke da han i århundrene før hadde pekt på Fredsfyrsten. Da han kom regnet de ham ikke for noe. Kunne det komme noe godt fra Nasaret?
Misjonsbefalingen handler ikke om tvang til tro. Det handler om å se at folkeslagene og enkeltindividene har samme verdi, uavhengig av rase, kjønn, tro, ideologi og sosial status. Det handler om kjærlighet uten agenda. Kjærlighet uavhengig av respons. Norsk misjon er så langt fra plettfri. Mye dumt har skjedd i misjonens navn, men jeg kan ikke la være og minnes misjonærer som dro ut med enveisbillett til land langt, langt borte for så aldri å vende tilbake. Det er nettopp Guds kjærlighet til folkeslagene som blir det gjennomgående tema i det nye testamentet. Til slutt skriver den gamle Johannes, disippelen Jesus elsket, om syner inn i det himmelske. Der ser han folk av alle folkeslag, stammer og tungemål. Denne blandingen av folkeslag kommer også til uttrykk pinsedag da alle verdens språk blir talt når ånden faller.
Motsatsen til kjærligheten er kynismen og likegyldigheten. Enkeltmennesket mister verdig på bekostning av systemet. Den fascistiske tankegangen har sin basis i frykt og ikke i kjærlighet. Er ikke fascisme noe Hitler og Mussolini drev med? Handlet ikke det om jødeutryddelse og konsentrasjonsleirer og massedrap? Det endte der. Det var ikke begynnelsen. Begynnelsen handlet om man trodde egen rase hadde spesielle genetiske fortrinn. Man ble stor i egne øyne og delte menneskene inn i grupper med ulik rang. Politikken kretset om å styrke nasjonalfølelsen og å snakke ned grupper av mennesker som var annerledes enn egen gruppe. Man fant syndebukker for elendigheten og skapte motsetninger mellom mennesker. Mussolini utviklet sin «New Man» filosofi som handlet om forakt for svakhet. En rak motsetning til en svak Gud som dør på korset og som omfavner det svake mennesket. Forakt for svakhet er en del av fascismens røtter. Disse røttene er ikke begrenset til Hitler og Mussolini, men strekker seg like inn i de primitive sidene til mennesket. På sett og vis er den forankret i reptilhjernen vår der det er «flee or fight»-funksjonene som styrer. Kan kristne la seg fange inn i dette? Historien forteller at det kan man. Fascismen vil være en levende kraft så lenge det finnes mennesker og mange lar seg fange. Dessverre har tankemåten kommet med nye klær de siste årene. Spesielt negativt er det at USA’s såkalte evangeliske kristne har omfavnet tankemåter som gjør kristen tro identisk med meninger knyttet til abort, innvandring og midtøstenpolitikk. I denne strømmen av kristne med sterke meninger er det blitt legitimt å føre et språk som virker stigmatiserende og undertrykkende på andre raser, folkeslag og mennesker som lever i vanskelige livssituasjoner. Kjærligheten som det bærende elementet i troen byttes ut med meninger og illusjoner om at det å bygge Guds rike handler om å bygge sterke nasjonalstater med ekskluderende lovverk. Fascisme er en besnærende kraft og mange som vikles inn i den forsvarer sin ondskap med en overordnet illusjon av at de gjorde hva som var forventet av dem. Vi hører vitnesbyrdene til dem som stormet Capitol Hill og vi har lest vitnesbyrdet til Adolf Eichman. En himmelvid forskjell i alvorlighetsgrad til selve handlingene, men likevel mange av de samme driverne til handlingene. Fascismen har fått en ny drakt og det bekymrer meg hvor mange som kler seg i den.
Ole Morten Vegusdal
____________
Leserinnlegg
