Birkenes-samfunnet ligner mer og mer på Trump-land. Mistilliten mellom kommunen og innbyggerne kommer stadig oftere til uttrykk. Sist opplevde vi det i idrettsledernes “vantro og avsky”-utspill, som i forrige veke preget førstesida i Birkenesavisa. Utspillet avdekker en avmaktsfølelse, men også en manglende forståelse for kommunens handlingsrom og for politikkens vesen. Utspill som dette undergraver tilliten, dialogen og samarbeidet som et lokalsamfunn er avhengig av, og til syvende sist også det lokale folkestyret. I USA har denne utviklinga gått enda lengre. Donald Trump er et symptom på et samfunn i krise, med utbredt mistillit, djupe kløfter og sterk polarisering mellom befolkningsgrupper, og mellom folk og de styrende. I Birkenes gir ordfører Gyro Heia til kjenne at hun ønsker å få dialogen med idrettslagene inn i et nytt spor. Jeg ønsker henne lykke til. Jeg vil – tross alt – heller ha Gyro-politikk enn Donald Trump-politikk.
Men også vi som politikere må ta ansvar for det opphetede debattklimaet og de urealistiske forventningene. De fleste innbyggerne vet ikke hvor alvorlig kommunens økonomiske stilling er. I år går kommunen med et underskudd på kanskje 8 millioner kroner. Og til neste år må vi bruke 17 millioner av sparepengene bare for å drifte kommunen. Det betyr at hver dag i året, søndag som mandag, går 46 000 kroner av bygdas felles penger rett ut av vinduene på kommunehuset! Som innbyggere mottar vi altså tjenester langt i overkant av det vi betaler for. Og politikerne har ikke gjort folk flest oppmerksomme på dette. Vi kan med rette snakke om at kriseforståelsen og handlingsviljen er for lav blant både politikere og innbyggere.
De siste seks årene er jeg den politikeren som mest konsekvent har arbeidet for å få balanse i kommunens økonomi. Jeg har nå gitt opp. Jeg innser at det er en for stor oppgave for fritidspolitikere på deltid å ha ansvar for en så stor og kompleks virksomhet som kommunen er blitt. Jeg trekker her opp tre ulike scenarier for hvordan dette kan ende:
1. Et regjeringsskifte neste år gir noe bedre vilkår for kommune-Norge. Det kan nok tenkes. Likevel advarer jeg mot å tro at vi kan unngå omstilling og effektivisering i kommunesektoren. Også Ap og Sp skal føre en ansvarlig økonomisk politikk. Dessuten er Birkenes sine problemer langt mer grunnleggende enn det noen få ekstra millioner fra staten kan bøte på.
2. En ny bølge med kommunesammenslåinger innledes med sikte på å oppnå stordriftsfordeler og sterkere fagmiljø, med flere heltidspolitikere i ledelsen. Dette er Høyres politikk, og personlig tror jeg det er uunngåelig på sikt. Spesialiseringa i samfunnet fører til det. Samtidig bøyer jeg meg for at det ikke er flertall for det synet akkurat nå, verken blant folk i Birkenes eller i mitt eget parti.
3. Det siste scenariet er likevel det mest sannsynlige. Vi fortsetter som selvstendig kommune så lenge det går – med vindkraft-skatt som redningsbøye og noen pluss-millioner fra ei Ap/Sp-regjering.
Dette vil imidlertid ikke være nok. Husholdningene vil måtte ta en større del av regninga for tjenestene de bruker, enten disse leveres av kommunen, idrettslagene eller andre. Politikerne vil før eller siden måtte sette opp eiendomsskatten på private boliger. Kommunens gjeld og renteutgifter vil fortsette å øke. Og om noen år kommer kommunesammenslåingen mange frykter. Da vil politikerne ikke ha noe valg. Og Birkenes-økonomien vil være så nedkjørt at betingelsene for sammenslåing blir de verst tenkelige. Uansett hvordan vi framstiller det, unnslipper vi ikke for all framtid økonomiens krav til samsvar mellom utgifter og inntekter. Og jo lenger vi utsetter å forholde oss til virkeligheten, desto hardere blir slaget når den innhenter oss. Min fremste uro er at det er de mest sårbare som blir sittende med regninga, de som har mest bruk for fellesskapets solidaritet: pleietrengende eldre, sjuke, barn i skolealder og innbyggerne i Herefoss og Vegusdal.
