Har du noen gang opplevd at en blind person sto ved bussen og ikke kom seg med fordi alle gikk forbi uten å hjelpe til å kjøpe billett i automaten? Har du opplevd at noen til og med sa «tja, uten billett ikke busstur».
Tenk dere nå hvordan det må være for et 90 år gammelt menneske som med en alvorlig synshemning, ikke noen gang i sitt liv har brukt en datamaskin, ikke snakk om internett. Disse menneskene, som blir kalt for «bruker», får ikke innfridd sine rettigheter fordi de ikke har søkt om «tjenestene».
Det leses slikt:
Vi har ikke gitt avslag på videre opphold på sykehjemmet da pasient og pårørende ikke har søkt om dette. Ønsker du å vite hvilken bistand hjemmesykepleien yter ber vi deg ta kontakt med saksbehandler i hjemmetjenesten.
Med andre ord. Du klarte ikke å kjøpe billetten din? Det var godt. Da slipper vi å be deg inn.
Det er med andre ord skapt en nullbruker på sykehjem. Budsjettmål nådd.
Det er ikke noe annet å kalle dette for enn kynisme og fravær av empati.
Men det er slik det er.
Den samme politikken gjelder ventelister på kommunale boliger. Offentlig kunngjøres det at ikke det er søkere på ventelister i Birkenes kommune. Dette stemmer 100 prosent. Det finnes nemlig ikke noen ventelister. Gamle mennesker med ønske og behov om kommunal omsorg, trygghet og sosialt samvær med dem de har levd med hele livet, og kanskje noen historier å fortelle, må søke på nytt hver måned innen fristen.
Så sitter det en stor gruppe med fagfolk (selvfølgelig uten lege!), i boligteamet, som sender ut avslag, standardmessig ved førstegangs søknad.
Samtidig får «brukeren» (som egentlig ikke skal være bruker, fordi brukere, når ikke de er nullbrukere, bare er til bry) følgende beskjed:
«Dersom du opplever at du ikke har tilstrekkelig tjenester (sic) fra hjemmetjenesten kan det søkes om å øke vedtaket». «Oppfordrer deg til å leie/kjøpe en tilpasset bolig på det private markedet». «Frivillighetssentralen kan også tilby tjenester for å ivareta det sosiale.»
Mennesker det her er snakk om, er som regel ikke eller svært lite i stand til å stå på egne bein. De er ikke vant med internett, har ikke datakunnskaper og er således ikke antydningsvis i stand til å kunne søke og dermed ikke heller ivareta sine lovfestede rettigheter. De skal altså ta kontakt med megler, bank, gå på visninger osv.
Det er også politikk i Birkenes kommune at legekompetansen systematisk utelukkes fra vedtaksprosessene. Vurderingene og beslutningene fattes utelukkende uten at legene har noe som helst myndighet i sakene.
En uttalelse kan bli etterlyst, men har som regel liten eller ingen betydning.
Yrkesfaglig kompetanse, av dem som fatter vedtakene, ligger som regel på sykepleiernivå eller lavere.
09.07.2020 kommenterte Signe Ann Jørgensen på en lignende måte henvendelsen fra Lillesands-Posten i forbindelse med at en 94 år gammel dame følte seg klanderverdig behandlet av Birkenes kommune. Jeg synes ikke Jørgensen bør klandres for det hun sa. Hun bør roses for sin ærlighet. Hun har sagt det som det er. Hun har gjengitt holdninger og politiske føringer som er dagens realitet. Hennes «avleste» politisk korrekte moderasjon fra 20.07.20 gjenspeiler derimot ikke opplevelsen som innbyggerne får i kontakt med kommunen.
Det vi opplever er byråkrater og politikere som fraskriver seg en avgjørende del av omsorgsansvar for dem som har bygd opp et av verdens rikeste og best fungerende samfunn. Det vi opplever, er at byråkrater og politikere forsyner seg grådig med lederstillinger, videreutdanninger, millionlønn, ukevis av sommerferie og mer enn nok av ferie (sikkert avspasering) resten av året, slik at det holder til hus, hytter, båter, biler, bobiler og reiser, – som flertallet av de nå gamle hjelpetrengende menneskene sikkert ikke engang våget å drømme om –, gir beskjed om at man ikke vil (og jeg mener IKKE VIL) ta hånd om dem på en human, respektfull, empatisk og omsorgsfull måte. Som for eksempel å gi ektepar mulighet til å bo sammen på sykehjem når en av dem trenger å være der.
De rike er redde for å miste pengene andre har tjent for dem. Det kan da trygt kalles for Onkel-Skrue-syndrom.
For å være tydelig: Jeg skriver ikke om dem som ikke ønsker eller trenger hjelp. De det gjelder, er de som faktisk er redde, ensomme, usikre og som regel veldig syke.
Hva betyr det for dem som ser på det hver dag? F.eks. hjemmesykepleierne og fastleger.
Det betyr at man har en følelse av å aldri strekke til. Uansett hva man gjør, hvor mye man investerer, så står man altfor ofte igjen med en følelse om at ikke det er nok. Man etterlater mennesker til seg selv og pårørende, som overhodet ikke er, verken fysisk eller psykisk, i stand til å mestre en slik stor utfordring med en 24/7 jobb uten avspasering. Man blir utpresset emosjonelt, siden man ikke kan gjemme seg bak låste kommunale dører. Fastlegekrisen har truffet Norge fordi staten ved sykehusene, nådeløst, har fraskrevet seg ansvar og overført oppgavene til fastlegene uten å tilføre tilstrekkelige ressurser. Nå opplever vi det samme på kommunalt nivå, hvor antallet eldre mennesker utenfor institusjon øker betraktelig, som nesten er umulig å følge opp medisinsk faglig, på en tilfredsstillende og trygg måte. Jeg har vært i denne jobben i over 25 år og kan trygd si at jeg kan mitt fag.
Det som skjer, liker jeg ikke!
Det vi ser er, at byråkratene er veldig opptatt av å gjøre alt «riktig». På papiret stemmer alt 100 % iht. det Stortinget, departement, direktorat, kommunestyret m.m. har sagt de skulle gjøre.
Således går de sikkert hjem i vissheten om å ha gjort alt riktig, lojalt og lydig som de har blitt fortalt de skal gjøre. Hvordan står det egentlig til med deres samvittighet? Eller vil de ikke vite noe om konsekvensene av deres politikk, som ene og alene teller alt opp i penger.
Ordfører stoler full på fagfolkene og kommunedirektøren gjør som politikerne sier.
Så er ansvaret rutinemessig pulverisert. Ærlige svar kan så ikke forventes.
Jeg har vansker med å forstå hvordan dere behandler deres egne.
Et samfunn er ikke mer verd enn måten man behandler de svakeste på.
———————————
Georg Rigadis
Fastlege
Spesialist allmennmedisin
