Forventninger og hvordan det omgås med dem.
Ikke lenge siden skrev jeg et leserinnlegg i forbindelse med hvordan jeg synes dialog om uenigheter burde pågå. Også kommenterte jeg politiske og administrative prioriteringer.
Jeg berørte så vit min holdning om plassering av den nye barnehagen. Etter mange positive tilbakemeldinger på mitt innlegg (ikke fra administrasjonen eller politikken selvfølgelig), som motiverer meg til å kunne mene noe akkurat om denne barnehagen også.
Som tidligere tilsynsmyndighet med kunnskap om lov- og regelverk, far, og fastlege i bygda i snart 20 år er jeg også trygg på at det jeg har å si ikke bare er min egen mening, ikke heller bygd på synsing.
For å få det sagt med en gang: valget av tomta bak kommunehuset, er en total fiasko. Valget av tomta gjenspeiler et fullstendig fravær av inspirasjon, kreativitet, tanke på barn og ansattes behov og ikke minst ikke antydning til en tanke om hvordan barna skal forberedes på en framtid som kommer til å være total ulik fra den vi har i dag.
Dette valget er en fallitterklæring.
Jeg for min del er nødt til å gi utrykk for at jeg blir veldig urolig når slike valg blir tatt.
Hvorfor?
Mye av det vi forholder oss til er preget av forventninger. Når vi ser på det politiske spillet etter valget, hvem som skal få hva av hvem, hvilke posisjoner, hvilke maktområder, hvor mye innflytelse, så er det preget av forventninger. «Og hvis ikke jeg får mest mulig av det jeg vil ha, så vil jeg ikke «leke» med deg». Slik er det bare.
Hvilken forventning rettes altså mot en slik barnehage? Mye av det har de kloke hodene i helsedirektoratet og utdanningsdirektoratet tenkt gjennom og kan leses på deres hjemmesider.
Foreldre har en forventning om at deres barn blir ivaretatt på best mulig måte. De skal ha et godt miljø, god mat, gode sosiale relasjoner, gode trygge voksne rundt seg, leke (!!!) og lære. Jeg tror ikke de bryr seg om sentrum eller ikke, hvis barnehagen er av topp kvalitet. De ansatte har en forventing om en arbeidsplass med et godt miljø, mestring, trygghet og inspirasjon. Naboene til barnehagen, som nettopp har kjøpt seg leilighet i rolig nabolag med nærhet til kommunale tjenester, har kanskje ikke tenkt å tilbringe tiden på veranda med støyen barnelek medfører. Ikke heller bor de fleste småbarnsfamilier i akkurat dette området i bygda.
Og barna? Hvilken forventning har de? Det heter barnehage! Har noen spurt dem?? Jeg har ikke funnet et eneste ord om hverken barnas, eller de ansattes behov i saksdokumentene som ligger ut på kommunens hjemmesider.
Nix, nada, intet. Ordet barn finnes ikke en gang i saksdokumentene. Og hvis antall nevnelser av barn og ansatte i saksutredning gjenspeiler omtanke om de som skal være der hver dag så er dette tallet: NULL.
Til nå har Birkenes kommune ikke med et ord gitt utrykk for hvordan innholdet i denne institusjonen skal være. Ingen tema, ingen visjon. Dette er i mine øyer svært uaktsomt.
Så velger man altså først tomta. Og den skal ligge sentral. Hva med denne tomta er sentral? Og hva betyr sentral? Administrasjonen signaliserer alt annet enn å være sentral. Kommunehuset er fysisk åpnet for allmennheten 16 timer i uken. 16 timer. Sykehjem har mistet 26 av 48 plasser de siste årene. Derimot er skolen er åpen 30 til 32 timer. For å ikke snakke om butikkene.
Legesenter en nok åpnet for allmennheten 35 timer i uken, men jeg håper jo inderlig ikke at det skal være en grunn for å plassere en barnehage i nærheten. En barnehage er jo ikke akkurat den primære målgruppen for hjemmesykepleien heller. Tilgjengelighet av offentlige tjenester kan altså ikke være noe grunn.
Argumentet med at det ligger en helsegevinst i samvær mellom barn og de gamle på sykehjem er vel nok heller en historisk betraktning av forholdene. De gamle på sykehjem er per i dag så syke/dement at jeg neppe kan se en gjensidig helsegevinst i et slikt samvær.
Trafikk. Den som synes at trafikksituasjonen rundt denne barnehagen er fordelaktig, er egentlig bare til å bebreide. Angivelig positive argumenter med henhold til den kommende trafikksituasjonen virker rett og slett lite seriøs.
Uteområdet. Dette burde jo ses i sammenheng med de ansattes arbeidsmiljø. Nærmeste uteområdet er opp bakken til Lille Tømmeråsen. De ansatte må altså kle på gruppen, pakke alt de skal ha med, gå opp denne bakken og når de er endelig oppe i skogen så kan man være ute og kose seg. Ærlig talt, bare tanken på et slikt forarbeid for å komme seg ut gjør meg sliten (og jeg hadde bare to barn å tukle med). Og så må de hjem igjen. Terskelen for å være ute blir jo nokså høy da. Alternative er lekeplass på idrettsplassen. Det er da virkelig noe nytt.
Hvorfor planlegges det ikke en barnehage med et uteområde som er så stort at ungene har nok plass og tid å tilbringe mye av tiden der, spesielt når ikke været er helt på topp.
Med bakgrunnen i diskusjon om helse og ernæring: hva med frukttrær og busker, hva med grønnsakshage, drivhus stort kjøkken med mulighet til å være med å lage mat, for et godt forhold til felleskap rundt mat.
Ikke minst går jo kjærligheten gjennom magen.
Ingenting av det leses i saksdokumentene. En kunne jo tenke seg at det er det barna og de ansatte forventer. At deres ønsker, forventninger og tanker finnes igjen i saksdokumenter.
Men det er da altså ikke slikt. Det er politiker og byråkrater som bestemmer. Politisk vedtatt i kommunestyret hvor ikke barna har innflytelse i det hele tatt.
Hvordan blir altså resultatet når vi ser på de prosjektene vi har som eksempel:
Det kommer til å bli bygd en meget dyr, lite optimal plassert, suboptimal funksjonell barnehage som er vanskelig å vedlikeholde, vanskelig å bygge om ved endret behov i framtiden. Og alt det for at en selvgod arkitekt kan skryte på seg et «kunstverk» som verken er etter hensikt eller behovene til de som skal være der mest. Et oppbevaringssted etter lov og forskrift med standard lekeplass med sandkasse, huskestativ og sklie.
Og som vanlig kan innbyggerne regne med at prisen kommer til å bli 10 til 20 prosent (hvis vi er heldige) over budsjettet fordi det pleier å være slik når Birkenes kommune bygger noe.
Siden det nevnes økonomi: omplassering av vanskeligstilte i samfunnet er uavklart. Voksenopplæring: uavklart. Boliger i Smedens Kjerr: som faktisk er et hjem for de som bo der og har etter det jeg vet, en byggmasse som ikke gir anledning til rivning i det hele tatt. Uavklart.
Også her har vi jo, mange gode eksempler for hvordan det blir når ting er uavklart og eller dårlig gjennomtenkt. DYRT!
Kanskje leses det som at jeg er veldig negativ og imot. Det er jeg faktisk ikke.
Jeg er for barn, jeg er for gode prosesser, jeg er for at ikke det spares når det gjelder barn og unge og jeg er for at prosesser og planer som ikke har medhold i befolkningen som denne barnehagen der, blir tenkt om en gang til.
Jeg er for at ikke våre skattepenger blir rotet vekk i dårlige prosesser og dårlig planlegging.
Jeg er for at en barnehage anses om et forebyggende tiltak for barnas helse.
Det er ingen skam å snu!
Georg Rigadis
