Ni orrfugl med ni patroner

På jakt i mellomskrigsåra med storjegeren Guttorm Nyhaven.

Min far, Guttorm Nyhaven, var 9 år gammel da han somrene 1916 og 1917 begynte å arbeide som gjeter for Anne og Teodor i Nesset. Etter dette gjette han noen år hos Mina og Kristen Hauge på Rugsland.

Den første storfuglen, ei røy, skjøt han innenfor Hamrane da han var 14 år. Bestefaren, gamle Guttorm Nyhaven, var jeger og altmuligmann. Det var han som inspirerte og lærte opp sønnesønnen sin til jakt og fangst. Guttorm levde av og for skogen, og han tilbrakte mesteparten av livet sitt der.

Orrhanelapskaus

I 1929 kjøpte far hans, min farfar Ånen Nyhaven, Sirekilen på 2000 dekar. Dette var da en veiløs heiegård på Kleppeheia. De harde 30-åra satte inn, og sammen med broren sin Arne og faren, tilbrakte han mye av tida si i Sirekilen. Her arbeidet de knallhardt for å holde penger til renter og avdrag de neste 12 åra – helt til Arne og Guttorm ble tatt av tyskerne. Lønna arbeid var det lite av, og veldig dårlig betalt. Hogging og fløting av tømmer og ved, grøfting, litt veiarbeid og snøskuffing av offtenlige veier var noe av det de fikk inntekt fra. Alt med usselt utstyr og mannemakt.

Om kveldene og søndagene gikk min far mye på jakt. Først i 1935 begynte han å notere ned det han skjøt og fanget i feller. Det var mye orrfugl ved Sirekilen. I 1936 noterte han 102 orrfugl i boka si. Det var nok kanskje det året søstera hans, Åsta, kokte lapskaus på en orrhane. Ellers ble mest alt han skjøt solgt til en oppkjøper i Kristiansand.

En periode var det visstnok allment godkjent å skyte på leiken. Ved en stor stein som ligger rett ved skiløypetraséen mellom Nyhaven og Sirekilen, ligger det kanskje fremdeles et lite minne etter far. Det lå 9 halvt forvitrede patronhylser der, da vi var bortom steinen i 1965 – cirka 35 år etter at han ved denne steinen hadde skutt ni orrfugl med ni patroner!

Far gikk også en del på jakt i nærområdene her på Birkeland. Andejakta var best langs Osebekken mellom Berse og Flakksvann. Der hvor industriområdet ligger nå, Tollenesholtane, fikk han en god del storfugl. De satt i ospene og ribba lauv der. Også ved Hamrane like ved Nyhaven skjøt han storfugl. En vinter skjøt han to ryper der hvor Bakkemoen boligfelt er nå.

Pelsjakt

Prisen på skinn var god, men ettersom jeg kan huske fortalte far at det var lite rev. Det var noe mer bever. Og noen år kunne det være masse ekorn. Mår var imidlertid noe som hørte til sjeldenhetene. Siden skinn var ettertrakta, ble det nok skutt og fanget for mye.

Det var mye arbeid med skinna. Dyreskrottene måtte flås, skrapes, tanes, tørkes og prepareres på forskjellig vis. Det ligger et gammelt brev en plass her i huset – avsenderen var en eldre mann fra Homborsund, som var oppkjøper av pelsskinn. Brevet hans begynner slik: «Haver Du skind eller ved Du nogen som haver?» Far solgte skinn til denne mannen.

I den gamle stua i Nyhaven hang børsene i takbjelkene. Min far ladet nesten alle patronene sine selv. I et lite skap med skuff lå ladeutstyret; krutt, kuler, hagl, knallperler, kork, kragshylser og messinghylser kaliber 12. Alt utstyr var kjøpt inn hos Pedersens Våbenlager i Kristiansand.

Heimelaga patroner måtte være ganske gode. Far skjøt jo nesten alt i flukta, og brukte sjeldent mer enn ett skudd. I nyere tid husker jeg at han var litt irritert på «ungdommen nå til dags», som gikk på jakt for sportens skyld. Mange var altfor raske på avtrekkeren, og dermed skadeskjøt de for mye. Han hadde heller ikke noe særlig til overs for viltkonsulenter og vilttrygdavgift. En gang han sto og prata med noen på posthuset hos Arne Aas, kom det inn en mann som kjøpte seg et fisketrygdavgiftskort. Da far så dette, sa han til mannen: «Ser jeg deg ute hos meg, så staurjager jeg deg!» Han ville straffe mannen for å ha betalt offentlig avgift.

Nestenulykker

Noen nestenulykker var det jo, men det gikk heldigvis greit. En gang fars bror Arne satt i stua og pussa haglbørsa si, dro han av et skudd gjennom gulvet. Nede i kjelleren var faren deres for å hente poteter. Arne sa da tørt til far: «Du får gå ned og se om han ligger der …».

En gang sto far i samme stua og sikta gjennom vinduet på en isolator på kraftlinja – han hadde kikkertsikte på rifla si. Ved vinduet satt min farfar og las avisa. Fars kragsrifle var ladd, og plutselig gikk det av et skudd – som gikk gjennom stua og ut gjennom glasset i vinduet, med et himla smell. Farfar satt da og holdt seg for ørene, mens han hausta «au!»

Det verste far var ute for, var da han skjøt ei and i et tjern langt inne på heia. Han skulle svømme ut og hente anda, da han vikla seg inn i noen vannliljestilker. Dermed satt han fast og var redd han skulle endt sitt liv på grunn av den anda i det øde tjernet. Det var ei nestenulykke som gjorde sterkt inntrykk på ham, for dette snakka han ofte om.

Ånen Nyhaven