Søndag vil gårdstunet på Svaland igjen fylles opp av gjørmete løpere fra tidlig formiddag til godt utpå ettermiddagen. De er hjertelig velkomne, forsikrer gårdsfolket.
– Kjempestas, sier Ragnhild Borø-Svaland, gårdskjerring på gården som har forsynt deltakerne i Svalandsgubben skauløp med flytende og fast føde helt siden løpets spede begynnelse.
Da hun og ektemannen Frode overtok gården etter Ragnhilds foreldre, arva de samtidig en nå 46 år gammel tradisjon med å holde mat- og drikkestasjon for løperne i det sagnomsuste terrengløpet.
– Det er kjempegøy, men det er jo litt stressandes au, for du vil jo at alt skal gå bra, sier Frode.
– Det er som julehelja. Det er slit, men veldig høytid. Jeg skulle gjerne hatt flere gubbeløp i løpet av året, jeg, smiler Ragnhild.
At hun lot løperne løpe gjennom huset – inn kjøkkeninngangen og ut stuedøra – i 30- og 40-årsjubileumsløpene, er bevis godt nok på at skauløpet blir høyt verdsatt på Svaland.
Om fire år – når 50-årsjubileumsløpet går av stabelen – skal løypa igjen gå innom våningshuset på gården, lover Ragnhild. Det var nemlig der den opprinnelige løypa gikk, før huset ble bygd på.
PRØVELØPING: Løypa over gårdstunet må prøveløpes og safta prøvesmakes før løperne inntar gårdstunet. Dugnadsgjengen nøyer seg med prøveløping denne ettermiddagen.
Musikk til arbeidet
Det er i skrivende stund et par uker igjen til det braker løs med «høstens blauteste eventyr». Gårdstunet på Svaland ligger rolig og idyllisk og bader seg i lav ettermiddagssol. Søndag vil det vrimle av løpere og tilskuere her. Og dugnadsfolk. Ragnhild har tromma sammen et aldri så lite arbeidslag til ære for fotografen. På selve gubbesøndagen vil laget telle omtrent dobbelt så mange; familie, slekt, venner og naboer stiller opp.
– Det er jo en begivenhet for hele grenda, påpeker Ragnhild.
Og folk kommer for mer enn å se svette og gjørmete løpere haste forbi.
– Martin Husom, sløydlærer i Kristiansand, pleide å komme her og spille, og da måtte jeg ta en svingom med Anne Rigmor, forteller Kristian Svaland, far til Ragnhild.
Av lokale musikanter har både spelemannen Kjell Eirik Stoveland og Birkeland Hornmusikk bidratt til å skape stemning for løpere. dugnadsfolk og publikum. De siste åra har elever fra læringssenteret på Birkeland sørga for at matstasjonen har fått et flerkulturelt tilsnitt.
– De er voldsomt flinke og synes det er skrekkelig moro, skryter Øystein.
Egen kjøkkensjef
Det er mye som skal på plass, skal en gubbesøndag på Svaland bli vellykka. Saft, sportsdrikk, vaffel- og lapperøre, kaker, kaffe, alt må være klart før de første løperne kommer. Matstasjonen har ellers sin egen kjøkkensjef som sørger for kake, kaffe, vafler og lapper.
Den vaffelrøra skal visstnok være helt spesiell, men noen oppskrift er det ikke mulig å lure ut av kjøkkensjef Vigdis Svaland.
– Så er det å rigge sperrebånd og drikkestasjoner på to plasser, og så er det å få ungene til å prøvekjøre løypa og prøvedrikke safta. Så er det å finne fram flagga og diverse bord til å ha mat og drikke på, forteller Ragnhild.
– Det blir flagga på alt som er av flaggstenger her oppe på Svaland, supplerer onkel Øystein Svaland, og legger til at de har funnet en egen patent på hvordan unngå at de lette plastkrusene blir tatt av vinden. Løsningen er armeringsnett av jern som krusene settes oppi.
YNGSTEMANN: Den skal tidlig krøkes, som god gubbeløper skal bli. Jardar Flagtvedt Svaland, med hånda godt planta i kusine Rakel Svaland Grødum sin, har ennå ikke fylt to år, men har allerede fått på seg startnummer.
Svalandsgubben skauløps vugge
Selv om den bare er en av fem mat- og drikkestasjoner i den 27 kilometer lange langløypa, har gården på Svaland en helt spesiell posisjon. Det var nemlig her selve ideen til Svalandsgubben skauløp ble klekka ut for snart 50 år siden.
– Det var Kristian og Torfinn og Trygve som kom på ideen da de satt i et kirsebærtre som sto ved hjørnet på huset der borte, sier Øystein.
Kristian er allerede nevnt. Torfinn og Trygve er brødre, med Løland til etternavn, og altså gründerne bak skauløpet sammen med Kristian. Det gamle kirsebærtreet er for lengst felt, men nå er et nytt tre planta, så om 50 år kan det klekkes ut nye løpsideer fra ei grein på tunet på Svaland.
Må løpe minst én gang
Den som har besøkt gårdstunet på Svaland en gubbesøndag kan lett få inntrykk av at det er obligatorisk dugnadsframmøte i Svaland-slekta denne dagen. Det er det ikke, men alle som kan krype og gå, fra to til 70 år, stiller opp. Hvis de ikke har tenkt å løpe sjøl, vel og merke.
– De minste teller på knappene om de skal løpe Minigubben eller være med her opp, de syns det er så gøy, forklarer Øystein.
– Det er veldig gøy når løperne kommer, og smiler til oss når vi ringer med bjellene, forteller Jørgen Svaland (13).
Som alle i slekta har han løpt enten Minigubben eller Svalandsgubben minst én gang. Dét er obligatorisk.
– Og det er et kriterium for å bli inngifta her oppe, spøker Ragnhild.
Har løpt alle gangene
Ingen har imidlertid løpt like mange ganger som Kristian. Han og gubbegründerkollega Trygve Løland er de eneste som har løpt samtlige 45 løp siden starten. Få, om noen, kjenner løypa bedre enn de to. Hvert år bruker Kristian to til tre uker på å rydde og merke løypa i tillegg til arbeidet på selve gubbesøndagen.
– Jeg var ute og merka her om dagen, da støtte jeg på et jaktlag fra Mollestad og skremte opp en elg, så de fikk skutt en, humrer Kristian.
Han har mange minner fra 45 år som gubbearrangør, men ingen slår en viss skilegende.
– Oddvar Brå! Han har vært med flere ganger, men den ene gangen sto det en hel skau med skistaver bortpå tunet her, og en plakat der det sto «Vær så god og forsyn deg, Brå». Han la merke til det, men han tok ingen stav, minnes Kristian (snart 70).
På Svaland har de så smått begynt å tenke på 50-årsjubileet for løpet, men de har ikke tenkt å stoppe der.
– Neeei, Mollestadeika er jo tusen år, sier Øystein Svaland og blunker.
ORD FOR DAGEN: Ivar Aasens ord er ment som en oppmuntring til løperne om å holde beina i gang. Skiltet henger i utkanten av gårdstunet, der løperne tar fatt på siste etappe over Svalandsheia.
