For 65 år siden forlot lærerne skolene og streiket for høyere lønn. Dette var Norges første lærerstreik.
I etterkrigstiden var mange lærere skeptiske til streikevåpenet. Mange av dem hadde bondebakgrunn, og blant bønder var streik noe fremmed. Så var det da også bylærerne som sto for den første lærerstreiken, vinteren 1954. Lønnsforhandlingene hadde gått i stå og Oslos folkeskolelærere gikk ut i streik.
– Det hadde vært streiker i offentlig sektor før, men sjelden blant yrkesgrupper med høyere utdannelse, sier forsker og historiker Åsmund Arup Seip ved Fafo.
«Elevene og foreldrene som sakesløse tredjemenn var sterkt i tankene. Nei, dette var ingen vanlig streik. Det var ikke en spade eller en maskin man hadde tatt avskjed med, men levende mennesker, barn i en alder da de sterkt trengte å bli tatt hånd om både i skole og hjem.»
Ordene er hentet fra boka «Oslo Lærerlag gjennom 150 år – 1821-1971», der medforfatter Hagtor Traavik ser tilbake på vinteren 1954.
Til hvilken pris?
Den hittil siste store lærerstreiken foregikk for fem år siden, høsten 2014. Da var konfliktens kjerne hvor stor del av arbeidstiden lærerne må være på skolen. Ingen Oslo-lærere streiket, fordi Oslo er et eget tariffområde og hovedstadslærerne hadde stemt ja til sin lønnsavtale. I 1954 var det lønningene som utløste i streiken, og det var Oslo-lærerne som streiket.
Konflikten i 1954 hadde bygget seg opp over tid. Et viktig bakteppet var riksregulativet fra 1948. Da ble det vedtatt at det skulle bli et felles lønnsregulativ for hele landet. Oslo-lærerne, som lå på lærerlønnstoppen, måtte kort sagt gå ned i lønn.
I 1950 var det de kommunale lønnstilleggene som sto for fall. Norges Lærerlag hadde godtatt en avtale med staten som ga de fleste lærere høyere inntekt. Oslo-lærerne, som igjen kom dårlig ut av det, protesterte, men var bundet av vedtaket i hovedorganisasjonen. Da det gikk mot en forlengelse av denne lønnsavtalen et par år senere, satte Oslo-lærerne foten ned. De meldte seg ut av hovedorganisasjonen og sa opp stillingene sine.
Stemningen ble neppe bedre av at stortingsrepresentantene nylig hadde fått lønnspålegg på grunn av høye levekostnader. Nettopp levekostnadene var ett av Oslo-lærernes viktigste argumenter for høyere lønn. Februar 1954 var streiken et faktum.
Ekstrajobber
Streiken vakte oppsikt og ble dekket av medier i både inn- og utland. Den var slett ikke populær. Mange foreldre var bekymret for at barna gikk glipp av undervisning, og det ble etablert midlertidige skoler i hjemmene.
Men under demonstrasjonene foran Stortinget var det politikerne, ikke lærerne, hovedstadsforeldrene rettet irritasjonen mot.
«Tvert imot bæres [lærerne] fram på en bølge av sympati og har fått et aktivt medhold som ikke bare har gitt seg utslag i at det strømmer inn tilbud om arbeid, men også om gaver og lån», skrev arbeiderbevegelsens ukeblad Aktuell.
Mange lærere hadde vært borti andre yrker tidligere, og det var stor rift om arbeidskraften til de streikende. Noen fikk jobb til sjøs, noen ble bryggesjauere, noen fikk plass i industrien og på ulike kontorer. Andre ble bussbillettører.
Siden lærerne ikke følte seg økonomisk presset under streiken, skulle det bli vanskelig å få løst konflikten på grunnlag av «tomme magers medgjørlighet», som Aktuell formulerte det.
Vriene forhandlinger
Streiken var rettet mot både Stortinget og regjeringen, men rammet – i tillegg til foreldre og elever – Oslo kommune. Kommunen på sin side var villig til å gi lærerne høyere lønn, men kunne ikke overstyre riksregulativet og stortingsvedtaket om at kommunale tillegg ikke skulle gis.
De kommunale tilleggene hadde kommet i 1918, som et resultat av akutt lærermangel etter første verdenskrig. Ikke alle kommuner hadde råd til å betale slike tillegg, noe som skapte misnøye. Politikken som innebar å fjerne tilleggene igjen i 1950, kan ses i sammenheng med likhets- og utjevningstanken som sto sterkt i etterkrigstiden, påpeker Eivind Kristiansen i boka «Fra fornem bønn til kamp for lønn» (1992).
Endelig enige
Under streiken vendte lærerne seg til kommunen: Gikk det an å oppfylle kravene uten at det brøt med stortingsvedtaket om kutt i kommunale tillegg? Og det var dette som til slutt fikk slutt på streiken. Lærerne fikk gjennomslag for flere tillegg uten at de ble definert som kommunale lønnstillegg.
Blant annet fikk lærerne betalt for 60 konferansetimer i året, noe som utgjorde 500 kroner. Totalt ga den kommunale avtalen Oslo-lærerne fra 900 til 1300 kroner ekstra årlig. Det tilsvarer cirka 12.000-18.000 kroner i dag.
Lærerstreiken viste at det statlige lønnsforhandlingssystemet ikke fungerte i alle situasjoner. Derfor ble den også viktig for at man fikk på plass et tariffsystem i offentlig sektor, mener Seip.
I sin årskavalkade for 1954 skrev VG: «Stort sett var det bare glede da streiken sluttet etter å ha vart ca. én måned».
Siri Marte Kværnes
