FORFATTER OG PENSJONERT PROFESSOR: I 2012 kom boka «Men månen kan de ikke blende» ut på Bokbyen Forlag. Her forteller Kjell Bjorvatn og hans søsken Mari, Einar, Bjarne og Øyvind om livet på Birkeland og Risvand under krigen. Torsdag kveld deltar Kjell og Bjarne på fortellerkveld på Grasham i regi av Birkenes historielag og Birkenes bygdemuseum, der temaet er frigjøringsjubileet.
LOKALHISTORIE. For noen år siden hørte jeg en kåsør i NRK som sa: «Den kollektive hukommelsen må revideres ved hvert generasjonsskifte!»
Jeg tror han har rett. Vi glemmer så fort! Og nå er det (minst) to generasjoner – 75 år – siden krigen kom til Norge, og 70 år siden vi fikk friheten igjen. Nå er det bare gamle folk som har egne minner om hva som skjedde i de fem årene mellom 1940 og 1945. Kanskje dette er grunnen til at så mange spør, og kanskje er det derfor at vi gamlinger bør fortelle?
KONFIRMASJON: Hele familien Bjorvatn samlet til konfirmasjon fredshøsten 1945. Fra venstre: Mari, mamma Aase, konfirmanten Øyvind, pappa Aslak og Kjell. Bak sitter Einar (t.v.) og Bjarne.
Jeg var 7 år gammel da tyskerne kom. Jeg var ikke begynt på skolen, jeg kunne ikke lese, men jeg hadde lange ører og gode øyne.
I dag vet alle at tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Men ikke alle husker at det kom tyske soldater til Birkeland allerede i mars! Det var kapteinen og 15 marinegaster fra U-21, undervannsbåten som havarerte utenfor Mandal onsdag 27. mars. De blei innkvartert på Sørlandets kristelige Ungdomsskole (Folkehøgskolen). Snøen lå enda dyp på Birkeland, og marinegastene korta tida med å lage en diger modell av U-21 i snøen framfor «Nybygget» på skolen. Soldatene blei snart sendt videre til Setesdal, men det kom straks en ny kontingent tyskere; overlevende fra M/S Rio de Janeiro, troppetransportskipet som 8. april blei torpedert utenfor Justøy av en polsk undervannsbåt. På Folkehøgskolen fikk elevene fri, slik at de kunne hjelpe til med å innkvartere de uheldige tyskerne, som trodde de var kommet til Norge for å forsvare oss mot angrep fra England.
TIDSFORDRIV: Medlemmer av besetningen på den tyske ubåten U-21 bygger ubåt i snø under oppholdet på Sørlandets Kristelige Ungdomsskole (Folkehøgskolen) i mars 1940. Seinere ble soldatene overført til Valle.
Vi barn syntes det var spennende med disse utlendingene. Men tidlig om morgenen 9. april fikk vi et skremmende møte med virkeligheten: Tyske fly fløy lavt over bygda med kurs for Kjevik og Kristiansand. Lyden av bomber og granater skremte store og små, og fortalte at nå var det KRIG.
Fra byene kom det mange evakuerte. De prøvde å komme seg lengst mulig vekk fra tyskerne. De tok inn hos kjente og ukjente, overalt hvor det var et rom ledig. Også til oss kom det flyktninger. Men far Aslak ønsket at kone og barn skulle komme seg enda lenger bort fra krigen. Han starta opp vår gamle Overland Whippet, og kjørte oss alle over Øynaheia, til farmor og farfar på Bjorvatn, som den gang lå i Herefoss kommune. Selv dro far straks tilbake til Birkeland, men heldigvis varte det ikke lenge før han sendte bud og ba oss alle komme heim igjen …
Tyskerne likte seg godt på Birkeland, og etter hvert blei det mange soldater i bygda. For å få plass til alle, rekvirerte de Folkehøgskolen og også mange privathus. Heime hos oss, på «Fridlund», bodde det elever fra folkehøgskolen vinterstid. Men etter 9. april blei skolen stengt, og ikke lenge etter blei det innlosjert en flokk tyske offiserer på loftet. Det var litt skremmende å høre tyskere med jernskodde hæler trø tungt over våre hoder. Men offiserene var høflige og nokså greie, syntes vi barn. De bød på «bon-bon», og en av dem laget til og med en «ronse» til oss, mellom to trær i skogen bak huset.
I tillegg til de mange soldatene hadde tyskerne mange hester med seg. Etter hvert blei det bygget brakker for soldatene, og staller for hestene. To store staller sto rett bak huset vårt. I blant fikk vi komme inn for å se på hestene. De fleste var godmodige, men i blant var det hester som sleit seg, og i vilt tan kunne de løpe gjennom tunet vårt. Når vi hørte lyden av trampende hover, hadde vi streng beskjed om å slippe alt vi hadde i hendene, og komme oss i hus. De «store» fikk ansvar for å få med seg «de små»!
Våre foreldre var sterke motstandere av «Nyordninga» som tyskerne og Nasjonal Samling forsøkte å innføre. Vi barn var mer pragmatiske. Vi likte å snakke med «de snille» tyskerne, og lærte oss nyttige ord, slik som «Hast du Bon-bon?» De voksne advarte oss å «fraternisere» med soldatene, men presiserte også at de menige soldatene var kommandert i krig, kanskje hadde de barn, og at de fleste nok lengta heim …
I februar 1943 blei far Aslak arrestert, og etter et kort opphold på Arkivet i Kristiansand blei han sendt til Grini, og så videre til Sachsenhausen i Tyskland. Det var en engstelig mor med fem barn – fra 4 til 11 år – som satt igjen på Birkeland. Men mor Aase var sterk og trygg i sin tro, og jeg kan ikke huske at vi noen gang var helt motløse, selv ikke da tyskerne høsten 1943 rekvirerte hele huset vårt, og gav oss en uke til å finne oss et annet sted å bo. Det gikk litt mer tid enn en uke, men omsider fikk vi leie et ledig gårdshus på Risvand, ca. 3 km fra Birkeland. Det var ikke innlagt vann i huset, det var ikke telefon eller elektrisk lys, og det var lang skolevei …
Etter et år flyttet tyskerne igjen ut av Fridlund, og høsten 1944 kunne vi igjen komme tilbake til Birkeland. Vi fikk regelmessig brev fra far i tysk fangenskap, i hvert brev fortalte han at han var «frisk, og ved godt mot». Vi var vel ikke sikre på om dette var helt sant, men at han var i live, og at krigen gikk mot slutten, det var vi i alle fall overbevist om.
I desember feira vi, for andre gang, jul uten pappa. Vareknappheten var stor, og det var smått med penger. Det var ikke mange gaver som lå under juletreet, men som alltid; det var noe til alle. Jeg husker ikke hva jeg fikk, eller gav. Med ett unntak husker jeg heller ikke mammas eller mine søskens gaver. Men storebror Øyvind fikk ei lita bok: Dagbok 1945. Den 7. sans. «Til Øyvind fra Pappa», sto det på tittelbladet. Men det var mammas handskrift.
Øyvind tok godt vare på den boka. Og han bestemte seg for å skrive i den, hver dag. 13-åringen hadde programerklæringa klar: «Det kan vera moro å skrive ned noko frå barneåra, nå når eg kan minnast det. Eg veit at det vil vere moro å lese det sidan.» «Men», legger han til, veslevoksent: «det er ikkje lett å skilje mellom det eg kan minnast, og det eg sidan har høyrt.»
Våren 1945 var travel og spennende. Ryktene svirra, og Øyvinds dagbok beretter mangt som jeg for lenge siden hadde glemt: 17. april forteller Øyvind at det har vært engelske fly i lufta over Birkeland, og at de har skrevet «NU» på nattehimmelen. Dette må bety at freden nærmer seg. 28. april spres det nye rykter. Og Øyvind skriver: «I dag seier dei at Tyskland har kapitulert. Det er så me ikkje kan tru det – men det kan jau vere sant!» To dager seinere skriver han at krigen varer ennå, men at Hitler visstnok har fått hjerneblødning og dør snart. Mandag 6. april kommer endelig de store nyhetene: «Krigen er slutt! (Tredje gongen var det sant!). Alle flagg til topps. Krigen slutta visst kl. ½ 4. HURRA!»
Tirsdag 8. mai var fortsatt gleden på topp. Jeg, Kjell, fikk slippe skolen, og årseksamen, som skulle være dagen etter, blei avlyst. «Det er nesten for godt til å tru!», skriver Øyvind. 10. mai kom heimefronten og arresterte alle nazistene. Læreren vår blei også tatt. Folk ropte «Bæ!» Men Øyvind syntes synd på han!
Det sto mange tusen veltrente tyske soldater i Norge våren 1945. Mange frykta for at de ville fortsette krigen. Likevel, de kapitulerte 7. mai, og den norske jubelen var uten ende. Men noen gråt. De hadde trodd på nazistenes budskap, og våknet nå opp til ny og vanskelig hverdag. Noen fikk sine hus overmalt med svarte striper. Mange havnet i fengsel. Også kone og barn fikk gjennomgå. Oftest var de uskyldige.
KAPITULASJON: «11. mai 1945. Tyskerne har kapitulert og trekker seg uat fra byer og tettsteder. Her drar de forbi Nordheim (Flaksvatn) på veg austover.», heter det i billedteksten til dette bildet som vi har lånt fra Åsmund Knutsons bok «Krigsåra 1940 til 1945» som kom i 1990.
Under hele krigen var det forbud mot å feire 17. mai. Men i 1945 blei dagen feira, kanskje mer intenst enn både før og siden. Ti dager seinere, søndag 27. mai, var også en stor dag på Birkeland. De fleste Tysklandsfangene fra Birkenes kom tilbake. De blei mottatt som helter av en stor flokk sambygdinger – foran Forbruksforeningen (COOP). Men det var mange som IKKE kom. Bare fra Natzweiler var det åtte Birkenes-gutter som ikke kom tilbake. Heller ikke pappa Aslak kom sammen med den første flokken. Men dagen etter kom han, med tog til Herefoss, og der sto mamma og de fem ungene på perrongen og tok imot han. Med jubel.
Far og mor fikk leve lenge, også etter krigen. De døde, henholdsvis 94 og 98 år gamle. Og i februar 2015 døde også storebror Øyvind, 84 år.
Birkeland har forandret seg mye i «etterkrigstida». Kommunen har ekspandert, folketallet, som pleide være omkring 1800, er øket mye. Et nokså homogent bondesamfunn er industrialisert og internasjonalisert.
Ingen av Aases og Aslaks barn bor lenger på Birkeland. Men, etter mer enn 60 år i «utlendighet», føler vi likevel at vi kommer «heim» når vi krysser sognegrensa til Birkenes, og vi synger villig med i Peder og Åsmund Knutsons hyllingssang: Du fagre Birkeland, mi heimegrend …
Kjell Bjorvatn
