Møtte konsekvensene av arbeidet

ANDRE GENERASJON: Paola Vargas Laime, Rosa Edith Montero Palsorde og Sofia Mendieta som er resultat av norsk misjonsarbeid fortalte fra hjemlandene.

Feirer 150 år med misjon sammen med andregenerasjonskristne.

– I disse dager er det Santalmisjonen som jubilerer. Den ble startet i 1867 av Lars Olsen Skrefsrud fra Norge og Hans Peter Børresen fra Danmark, forteller Solfrid Elgvin Lied, som har solid erfaring fra misjonstjeneste og som for anledningen er møteleder og tolk.

Mange vil si at alt var enklere før, og det var det jo, i hvert fall hva misjonsselskap angår. I tidligere tider drev Indremisjonen misjon i Norge og Santalmisjonen misjon i India og Bangladesh. 1. januar 2001 fusjonerte de to, tok navnet Normisjon, og samme selskap skulle fokusere både på Indremisjon og ytremisjon.

Lied forteller at Normisjon i dag er representert på forskjellige måter i 12 land utenfor Norge. I noen land er det misjonærer, andre steder er Normisjon representert ved lokale utsendinger. Foruten tradisjonelt misjonsarbeid er Normisjon også opptatt av menighetsbygging og forskjellige hjelpeprosjekter.

Andregenerasjon

– Og på en dag som dette passer det fint å presentere tre ungdommer som i grunnen er et resultat av misjonsarbeidet. Vi har med oss tre ungdommer som er såkalte andregenerasjonskristne. Foreldrene til disse tre var blant de første som ble protestantiske kristne, sier Lied.

Hun presenterer Paola Vargas Lima, Rosa Edith Montero Palsorde og Sofia Mendieta fra henholdsvis Peru, Cuba og Ecuador. Disse er for tiden elever ved Folkehøgskolen Sørlandet og benytter gjerne anledningen til å fortelle litt om kristenfolkets stilling i hjemlandene.

– Det er mange av mine jevnaldrende som ser på det å være en kristen som å kaste bort tiden, forteller Rosa Edith som har lært seg noe norsk.

Hun forteller at det på Cuba nok er en utbredt oppfatning at egen styrke er alt du trenger, og det nikkes samtykkende både fra Peru og Ecuador.

Glimt fra misjonsmarken

Oluva Laksa, opprinnelig fra Færøyene har arbeidet for Santalmisjonen i India og Bangladesh i en årrekke og kan fortelle om både gleder og sorger, bønnerop og bønnesvar.

– Skrefsrud og Børresen hadde som motto: Frykt ikke, bare tro, og erfaringen er at troen på Jesus Kristus bærer en igjennom de utroligste ting. For min del har den båret både gjennom flom og revolusjon, sier Laksa

Hun forteller også hvordan hun opplevde at bibelkvinner ble til bønnekvinner og at Santalmisjonen langt på vei kunne kalles en bønnemisjonsorganisasjon.

– Noen og enhver har vel erfart at det kan være tunge tak å be. Men bønn er kanskje viktigere enn noen sinne og må gå hånd i hånd med arbeid, avslutter hun.

Bønnekvinne fra Sauda

Bønneplassen må aldri bli stående tom, sier Øystein Sundvoll, når han forteller om Bolette Larsen som ble født i 1842 i hans hjemtrakter, Sauda.

– Bolette fikk syner fra Gud og beskjed om hvem hun skulle be for. Hun fikk et klart bilde av Skrefsrud og kjente han straks igjen når hun en gang fikk møte han på et bedehus i Stavanger. Når det butta imot for Skrefsrud, var Bolette med å be han igjennom vanskelighetene, sier Sundvoll.

Det går mange historier om denne kvinnen, og Sundvoll har tatt seg tid til å undersøke litt omkring henne og funnet ut at veldig mange av historiene stemmer.

– Hun var helt unik, og fant seg til og med en egen bønneplass ytterst mot havgapet så hun virkelig kunne rope til Gud uten å forstyrre andre, forteller Sundvoll.