Han opplever å stå utenfor samfunnet, men vil med nyutgitt bok, gi sitt bidrag.
Etter å ha skrevet dikt i 20 år gir Rolf-Kenneth Hanssen ut diktbok. Dersom den selger godt kan de bli flere bøker, for dikteren har et par tusen dikt på lager hjemme i Smedens Kjerr.
– Jeg har skrevet dikt i 20 år, heilt siden mi søster døde. Det var kanskje en form for terapi, for det var mye sorg og savn etter dødsfallet. Faktisk litt aggresjon, også, sier Rolf-Kenneth Hanssen til Birkenesavisa.
Han har nå rundet 50 år på denne jord, og debuterer med selvutgitt diktbok på 90 sider. Produsert og trykket lokalt på Birkeland, er den lagt ut for salg på bygdas bensinstasjon. Hanssen skulle gjerne gitt bort store deler av opplaget, men har fått beskjed om å legge bånd på seg. Forhåpentligvis skal salget av boka finansiere utgivelsen, men profitt er ikke dikterens motiv.
– Det er tilfredsstillende for meg å kunne dele tankene mine med andre. Det er en form for ego-massasje, og egentlig veldig lite aktverdig. Samtidig er det noe alle mennesker har behov for, vi må bare passe på at vi ikke blir så opptatt av det, at vi ikke ser menneskene rundt oss, sier han.
Livets harde sko
Dikteren selv lover han ikke skal bli for opptatt av egen utgivelse, men legger ikke skjul på at det er stas å få utgitt diktene i bokform. Til nå har lesere av lokalavisa kunne nyte diktene hans på baksida av Birkenesavisa.
– Jeg vil gjerne dele noen tanker om livet i denne boka. I stedet for å kalle det livets harde skole, kaller jeg det livets harde sko le. Som en del av sykdommen min har jeg en trangt til å dele opp ord. Noen ganger blir resultatet godt, andre ganger ikke, sier Hanssen.
Han er født i Kristiansand, men flytta til Birkeland som seksåring. Hele hans voksne liv har vært preget av kampen om å forholde seg til ustabile og svært svingende sinnsstemninger. Hanssen er åpen på at han har en bipolar lidelse.
– Ved å gi ut en bok får jeg en følelse av å være nyttig. Jeg er i utgangspunktet ekskludert fra samfunnet ved å være sinnslidende. Folk kan egentlig ikke regne med meg, men jeg har et behov for å vise at også jeg kan noe, sier Hanssen, og legger til:
– Det ligger en dyp desperasjon i å ikke være en del av fellesskapet. Likevel, i fellesskapet er alle hyller tomme, og er det egentlig slik vi vil ha det? Skal det være alle mot alle, eller skal vi ha et samfunn med dugnadsånd og samarbeid?
Vil være synlig
En samtale med Hanssen medfører ofte at man stiller seg selv noen spørsmål i det stille. Når dikteren selv reflekterer, blir han også nødt til å stille seg selv til veggs, og det tar han ikke lett på.
– Nei, jeg må jo spørre meg selv hva jeg kan bidra med, og det er jo fint lite med et hode som er smadret. Men jeg kan i alle fall skrive dikt, og det er jeg ganske god til, sier han.
Derfor sitter han med en bunke ferske diktbøker på salongbordet. Kafekanna er full, ølglasset fra CB er fylt med vann, og rullisen tent. At det skulle ta 20 år før han kom ut med bok, synes han egentlig er litt synd, for det er jo ikke hans diktproduksjon det står på.
– Det er en gang slik at penger er alt for de som ikke har noe. For meg er det viktig å være åpen om sykdommen min. Vi sinnslidende må være synlige i samfunnet, vi kan ikke bare bli gjemt bort på institusjoner, bli feilmedisinert og torturert av behandlingsapparatet, sier Hanssen.
Enkelte blir utfordret
Seinest tidligere i år var han innom en institusjon for å få hjelp. Hanssens erfaring med psykiatrien er langt fra utelukkende positiv, noe som gjenspeiles i enkelte av diktene i boka. Selv beskriver han rollen som pasient som å stange hodet i veggen. Til slutt sprekker enten veggen eller hodet, og når sistnevnte gjør det, er det på an igjen.
– Jeg håper, men tviler på at jeg noen gang kommer på beina. Men jeg får god hjelp av medisinene mine, og ikke minst av menneskene rundt meg her på Birkeland. Best Birkeland selger boka vederlagsfritt, og det setter jeg utrolig stor pris på, sier han.
– Hvem håper du kjøper boka?
– Jeg håper de som har lyst på en fin følelsesmessig opplevelse kjøper boka. Enkelte kan nok bli utfordret, og noen kan finne noe å le av og kjenne seg igjen, sier Hanssen.
Håper den er givende
Det han håper aller mest er at noen som har behov for boka, kjøper den. Han innser at det er vanskelig å måle et slikt behov på forhånd, men håper i det minste at folk vil finne boka givende. Hvis ikke er hele prosjektet litt bortkasta, påpeker dikteren.
Han avslutter intervjuet med lokalavisa med denne formaninga:
– Når jeg først har anledninga, vil jeg ønske alle avisas lesere en praktfull framtid. Jeg håper de vil gjøre det de innerst inne vil. Lykken er som regel der man innerst inne tror den er, kanskje.
