Jeg ønsker nå å fortelle litt om mine opplevelser med disse to gruppene mennesker. For jeg skjønner meg ikke helt på dem.
LESERBREV: Det blir stadig nevnt i media at bygde Norge er i ferd med å dø ut. Folk flytter fra bygdene for å bosette seg mer sentralt. Årsakene til dette er mange. Men når da noen, som for eksempel min datter og jeg velger å flytte fra byen og ut på bygda, ville jeg tro at vi ble bedre ivaretatt av bygda vi har flyttet til.
Vi flyttet til bygda 1. november 2014 for å komme oss bort fra byggefelt, bråk og eksos. Komme tettere på naturen og ha større frihet til å utforske fra hesteryggen. Ikke så lenge etter vi var kommet i orden i vårt nye hjem, fikk vi blomster på døra og et kort det sto velkommen til bygda på. Kjempekoselig! Min datter ble tatt godt imot på skolen og fikk straks nye venninner. Jeg ble kjent med nye folk og vi stortrives begge to.
Jeg har i mange år drømt om å kjøpe ei hytte, ikke så langt fra der vi bor, slik at vi kan ta det som en tur gjennom skogen og ri til den. Men dette er ganske vanskelig, da jeg ikke har penger eller mulighet til å få lån til dette. Men, har man lite penger, blir man ganske kreativ etter hvert.
Så i høst, kjøpte jeg en gammel 16 manns militær lavvo for ikke mer enn 1000 kroner. Den inneholder lemmer til gulv, vedovn og pipe. Det fulgte også med øks, spett og parafinlampe. KJEMPESTOLT over mitt nye kjøp, regnet jeg ikke med at det skulle bli noe problem å få låne en flekk i skogen, ved et vann, til å lage oss en liten leir med vann til hestene, kunne bade og kanskje fiske litt.
Men der tok jeg GRUNDIG FEIL!!! Planen var å spørre om tillatelse til å:
- Låne cirka ett mål skog ved et vann.
- Sette opp lavvoen vår.
- Lage en liten innhegning til hestene, av mindre trær som vi ville knyte fast i trær rundt, slik at det ikke ville bli noen skade på de trærne som eventuelt skal hugges senere.
- Fiske litt.
- Kunne søke etter trær som var døde på rot og bruke til ved.
Ved godt mot og sikker på å få et ja, tok jeg kontakt med to grunneiere like før jul. Begge to sa at de måtte tenke litt på det og at jeg skulle komme tilbake – med erfaringene jeg har nå, er det ikke mye håp igjen. I mellomtiden fant jeg ut at der jeg først hadde tenkt, var litt langt unna stallen, da det var på motsatt side av fjorden. Så jeg lot det ligge. Søkte litt rundt på kart og fant andre og mer passende plasser nærmere stallen og på riktig side av fjorden.
Grunneierne jeg har spurt, har gjerne 1500 mål skog eller mer. Nyåret kom, våren nærmer seg og jeg setter i gang. Første grunneier: Nei. Tidligere grunneier hadde bedt ham om å si nei, fordi han hadde sagt nei til en mann om lignende sak for cirka 6-7 år siden. Ny grunneier kunne ikke havne i konflikt.
Andre grunneier: Nei. Han trengte det «lille» han hadde selv, grunnet jakt. Tredje grunneier: Nei. Han hadde allerede en lavvo ved det eneste vannet han hadde på eiendommen. (Denne forstår jeg) Fjerde grunneier: Ja, men bare om det var greit for jegerne. Prat med «sjefen der».
«Jegersjef»: Må prate med de andre jegerne først. Kom tilbake til uka … Nei, du kan ikke sette opp der, men du kan sette opp i spissen av eiendommen min, der er det en liten bekk. Eller langs med toglinja. Der er det vann.
Begge de to plassene jeg ble tilbudt, er uaktuelle. Hvem ville i det hele tatt ha satt opp et lite telt, for ei natt, tett oppi toglinja?? Godstoget går flere ganger per natt. Det bråker! Det er mange tusen mål med skog i de områdene jeg har spurt om å få sette opp lavvoen min. Jeg spør om å få låne cirka ett mål, ved et vann midt inne i svarteste skauen! Hva er det som er så vanskelig med å låne bort en flekk i skogen? Det virker nesten som jeg spør om å få hele skogen deres.
Kan jeg ikke fordi jegerne står i fare for å skyte på lavvoen min?
Jeg vet at vi ikke ville ha forstyrret dyrelivet rundt oss. Hestene kamuflerer lukta vår. Ofte har jeg opplevd at vilt blir nysgjerrige og kommer tettere på oss, fordi de ikke kjenner lukta vår. Det er noen utrolige opplevelser.
Jeg vet også at jeg aldri i livet ville ha skadet naturen av å sette opp en lavvo og lage en liten leir. Når dagen kommer og leiren blir fjernet, vil det kun være hardtrampet mark igjen etter oss. Det vil forsvinne ganske fort, når lyngen igjen får mulighet til å vokse.
Ord som dukker opp i mitt hode nå er smålige, eiesyke og redde.
Jeg syntes det er smålig å ikke kunne låne bort en flekk i den enorme skogen som er her. Eiesyke… ja… Jeg repeterer ord som ble sakt da jeg viste misnøye over avgjørelse: «Det er våre eiendommer. Det er vi som bestemmer over dem!» Redde for å gå imot andre. Og lar andre styre deres avgjørelse over eiendommen.
Jeg forstår at jegerne vil ha mest mulig område å jakte på. Og at bestandene må holdes i sjakk. Men da jeg spurte «jegersjefen» om han forsto meg … fikk jeg: Nei! Hvorfor kan du ikke bare kjøpe deg en tomt?
Er det slik det er? At det ikke skal kunne gå an å hjelpe hverandre? Ikke vise forståelse fordi man ønsker å oppleve skogen på en annen måte? At om man ikke er jeger, er man uønsket? Jeg har fortsatt en igjen å spør. Og jeg krysser fingrer og tær, for at vi kan få lov til å sette opp en liten leir i skogen ved et vann.
Renate Køhler
Dersom du har et leserbrev du ønsker på trykk, send det til post@birkenes-avisa.no!
