Siden jeg kom til Norge har jeg møtt mange varme mennesker. Noen av dem har satt ekstra spor. Maria Bjerke Dalene er en av dem. Men jeg kan ikke unnlate å nevne andre: ansatte i flyktningtjenesten som forklarte, hjalp og veiledet, og – ikke minst – naboene mine her i Birkenes. De støttet meg, selv da vi knapt hadde et felles språk.
Jeg var fortapt. Et nytt land, et nytt liv, nye bekymringer. Og det var Maria som først satte seg ned med meg og begynte å forklare alt – trinn for trinn: hva jeg skulle gjøre, hvor jeg kunne henvende meg, hvordan jeg kunne søke barnehageplass eller skrive brev til NAV. Hun visste ikke alltid svaret, men hun fant det. Og hun lyttet. Og det var kanskje det viktigste.
Tro som vises i hverdagen
Jeg spurte Maria rett ut: Hva betyr påsken for deg?
– Påsken er vår, nytt liv og tid med familien, sier Maria. – For meg er den et symbol på nye muligheter og Guds kjærlighet for menneskene.
Troen er ikke noe hun snakker mye om. Men man merker den. Ikke i ordene, men i hvordan hun møter mennesker. Og i hvordan hun forstår påsken.
Hun delte en opplevelse som har gjort spesielt inntrykk på henne: gudstjenesten på Skjærtorsdag.
– Når vi spiser sammen, og så… alt i kirken dekkes i svart, lysene slukkes, og det blir helt stille. Det er noe sterkt i det. En helt spesiell atmosfære.
Jeg forsto hva hun mente. Det mørket og den stillheten vi alle bærer litt på – før lyset tennes igjen.
Et arbeid som er mer enn en jobb
Det er lett å si at Maria «jobber med integrering». Men når man ser henne i praksis, forstår man fort at det ikke er et prosjekt for henne. Det er en livsholdning. En måte å møte mennesker på.
– Bibelen sier at vi skal hjelpe de farløse, enkene og flyktningene til deres rett, sier hun stille, som om det er noe selvsagt.
Jeg har sett hvordan hun gjør akkurat det. Ikke bare med papirarbeid, men med en hånd på skulderen, med tid i kalenderen og med evnen til å være der folk trenger det – i både tunge og lyse stunder.
Hun møter mennesker i overgangen mellom det gamle og det nye. Der alt fortsatt er ukjent, og man er spesielt sårbar.
– Det handler ikke alltid om løsninger, sier hun. – Ofte handler det bare om å være til stede. Å si: Du er ikke alene.
Byer vokser av mennesker, ikke bare bygninger
Vi snakket litt om hvordan ting forandrer seg. I år har kommunen valgt å ikke ta imot nye flyktninger. Maria sier at det er skuffende, og at det gjør vondt i hjertet. Det handler om solidaritet og medmenneskelighet – men også om noe større.
– Jeg tror vi vokser som samfunn når nye mennesker kommer, sier hun. – Ikke bare de som ligner på oss, men de som utfordrer oss litt. Det er godt for oss.
Jeg tenker på det hun sier. Nye mennesker betyr ikke bare utfordringer. Det betyr også frivillige på kulturkvelder, små bedrifter, arbeidskraft, foreldre som stiller opp. Det betyr statlige investeringer, ja – men også nye relasjoner, nye språk, nye smil i butikken.
Et lokalsamfunn vokser ikke av seg selv. Det vokser når noen kommer, og noen åpner døra.
Et samfunn vi bygger sammen
Noen ganger tenker jeg at vi snakker for lite om dem som gjør de små, men viktige tingene. De som sier hei. De som stiller spørsmål og venter på svar. De som leier ut hus, tilbyr praksisplass eller kommer på språk-kafé – ikke fordi de må, men fordi de vil.
Maria nevnte dette som en av de fineste sidene ved jobben hennes:
– Det er mange som er gode på å inkludere. Det betyr mye for oss i flyktningtjenesten. Når huseiere sier ja, når en arbeidsplass åpner døra, når naboer tar kontakt – det gjør en forskjell.
Hun vet også at det fortsatt finnes utfordringer.
– Vi hører dessverre om ord som sårer, særlig blant unge. Noen elever bruker språk de kanskje ikke forstår hvor alvorlig er. Det gjør vondt å høre, og det minner oss på at vi aldri må ta inkludering for gitt.
Likevel velger hun å fokusere på lyset. På håpet.
– Jeg tror vi har mye å lære av hverandre. Og jeg tror at de fleste vil bidra – hvis de bare får sjansen.
En familie der verdiene lever stille
Vi snakket også om hvordan påsken ser ut hjemme hos henne. Ikke store tradisjoner, ikke lange forklaringer. Men noe nært.
– Vi er sammen, sier hun. – Vi går tur i skogen, har påskeeggjakt, går gjerne i kirken. Det handler mest om å ha tid sammen. Med familien. Eller storfamilien. Eller venner.
Kanskje var det da jeg forsto hvor mye av det Maria står for, også finnes i familien hennes. Ikke uttalt, ikke som et program – men som rytme.
Barna hennes er ofte med på språk-kafé. De synger i Soul Children. De hilser, smiler, hjelper til. Man merker at verdiene ikke bare blir sagt – de blir levd.
Det inspirerer meg, fordi det minner meg på at inkludering ikke er noe vi lærer andre. Det er noe vi lar dem få være en del av.
