I menighetsbladet stod det i 1979 et stykke om ei av de da eldste i Birkenes – 96 år gamle Tarjer Tobiassen. Hun var født i Hægeland, og kom til Birkeland for å jobbe på Forbruksforeningen. Hun ble gift med Gunvald, og de har mange etterkommere her i bygda.
Skolegangen til Tarjer var i ei stue på en gård i Hægeland. «Småskolen» satt benka rundt ett bord, og «storskolen» rundt et anna.
Hun gikk og «las» i Øvrebø.
– Vi hadde to mil å gå til kjerka, så vi måtte overnatte hos kjente. Overhøring og konfirmasjon hadde vi i Hægeland kjerke. Etter konfirmasjonen måtte konfirmantene fram og ofre til presten. Pengene ble pakket i et papir, så ingen skulle se hvor mye andre gav. Det dryppet vel litt på klokkeren også, når det regnet på presten.
– Jeg husker godt et spørsmål jeg fikk å svare på: Skapte Gud alle engler gode? Jeg svarte nei.
– Det mener du ikke, Tarjer, sa presten og tok meg i aksla.
– Den tida var det vanlig at folk gikk til alters to ganger i året, enten de var omvendte eller ikke. Presten Herberg ville ha slutt på den uskikken. Da han skulle be inn til nattverd søndagen etter konfirmasjonen, sa han til konfirmantene: Dersom dere ikke har tenkt å følge Jesus, må dere ikke gå til alters. Dette førte til at bare én av konfirmantene mottok nattverden.
De forskjellige gårdene hadde faste plasser i kirka i den tida. – De unge samlet seg mest på «trevet», forteller Tarjer.
– Når presten gikk på stolen, satte kirketjeneren kroken på kjerkedøra. Jeg husker ei kvinne som reiste seg og ville ut mens presten stod på stolen. Da hyttet kirketjeneren med knytteneven mot henne.
– Jeg var på tiende året da mor døde fra oss, seks ukonfirmerte barn. Den minste, en gutt, døde kort før mor reiste fra oss. – Jeg tror Gud hadde en hensikt med dette, sa lærer Graff: At barnet døde før moren.
Da Tarjer var 19 år, fikk hun jobb på en butikk oppe på Evje.
– Da var det folksamt på Evje, hvor nikkelverket gikk for fullt.
Fra Evje gikk turen til Birkeland. I tre år jobba hun på Forbruksforeningen. Det var da hun møtte og ble sammen med snekkeren Gunvald Tobiassen.
– Ja, og bryllupet stod i Hægeland i 1909. Presten Herberg, som hadde konfirmert meg, viet oss. Ennå husker jeg temaet i prestens tale – fra salme 127, vers 1: Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger det, dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
– Mannen min var jo bygningsmann, så jeg måtte da huske den teksten.
– Vi kjøpte oss et hus på Birkeland, det jeg fremdeles bor i. Vi betalte 2.000 kroner for det. 70 år etter kjøpte vi en stol, og betalte det samme.
Både Tarjer og Gunvald ble kristne før de gifta seg.
– Det gikk en vekkelse over Birkenes i 1907. Det var Sven Liane som virket her, og da ble Gunvald og jeg med i kristenflokken.
Under 2. verdenskrig var sønnen Notto med i den lokale motstandskampen mot nazistene. Han ble tatt til fange og transportert til den grusomme fangeleiren Natzweiler.
– Vi bad for gutten – og vi fikk ham jo heim igjen, men svære tider var det før vi fikk høre noe fra ham eller om ham. Og svært skral var han, da han kom til Neuengamme og ble med i «de kvite bussene» til friheten.
Gunvald døde seks år før dette stykke stod i menighetsbladet.
96 år gammel var Tarjer fortsatt aktiv med å strikke sokker og lodder til barnebarn og oldebarn.