Filler og festmusikk på Torvstrøfabrikken

STRIKKEKJENDIS: Landets eneste statsstipendiat på strikking, Annemor Sundbø (nærmest), holdt et interessant og morsomt foredrag om strikkemotens historie i Norge. Hun avsluttet med å vise fram et lappeteppe som i høyeste grad beviser at alt som er strikket kan brukes om igjen, og gjerne til noe helt annet enn det opprinnelig var brukt til. En medhjelper blant publikum måtte til for å vise fram teppet i all sin prakt.

Selv om det var mer mygg enn folk, sørget Annemor Sundbø og Andrea Rice med band for at Torvstrøfabrikken fikk en heidundrande sesongåpning.

STRIKKEKJENDIS: Landets eneste statsstipendiat på strikking, Annemor Sundbø (nærmest), holdt et interessant og morsomt foredrag om strikkemotens historie i Norge. Hun avsluttet med å vise fram et lappeteppe som i høyeste grad beviser at alt som er strikket kan brukes om igjen, og gjerne til noe helt annet enn det opprinnelig var brukt til. En medhjelper blant publikum måtte til for å vise fram teppet i all sin prakt.

STRIKKEKJENDIS: Landets eneste statsstipendiat på strikking, Annemor Sundbø (nærmest), holdt et interessant og morsomt foredrag om strikkemotens historie i Norge. Hun avsluttet med å vise fram et lappeteppe som i høyeste grad beviser at alt som er strikket kan brukes om igjen, og gjerne til noe helt annet enn det opprinnelig var brukt til. En medhjelper blant publikum måtte til for å vise fram teppet i all sin prakt.


KULTUR. Først på programmet sto «strikkekjendis» Annemor Sundbø med et foredrag om utstillingen «Skatter fra fillehaugen». Foredragsholderen, som har røtter på øvre Tveide i Birkenes, har blitt anerkjent for sitt strikkearbeid, og er eneste statsstipendiat i landet på strikking. Sundbø fortalte om hvordan hun hadde vært vevlærer på Lista i ti år, før hun fikk lyst til å prøve noe nytt. Hun spurte da om hun kunne få et halvt års praksis på Torridal Tweed. Det fikk hun, men på én betingelse; at hun kjøpte fabrikken. Det gjorde hun, og begynte dermed å arbeide med å sortere ullfiller som senere ble revet opp til fiber, som så ble brukt blant annet i dyner.
– Egentlig så er det en del likheter mellom det jeg har jobbet med, og det som ble produsert her på torvstrøfabrikken. Det er bare det at ullfibrene ble brukt i dyner og lignende, mens torvstrøen ble brukt i utedasser, hevdet Sundbø spøkefullt.

Bademoter i ull

Strikkestipendiaten forklarte hvordan hun hadde undersøkt typiske norske strikkemønstre som elg og rådyr, og funnet dem igjen i bøker fra både Nürnberg og Italia, noe hun blant annet har holdt foredrag om for kongeparet.
Annemor Sundbø hadde med seg flere eksempler på hvordan mennesker opp igjennom årene har skrapt sammen det de har og brukt det til å skape noe nytt. Og hun mente at plaggene ikke bare viste nød og slitasje, men også skaperglede, kreativitet, kjærlighet og omsorg. Publikum fikk også se hvordan den strikka bademoten for menn har blitt mer og mer «vovet» gjennom årene.

Imponerende prestasjoner

Så fulgte en god pause der de nærmere 50 publikummerne kunne studere utstillingen eller smake på elgsuppa i kiosken, før de ble kalt inn igjen. Der ventet Andrea Rice, Fee Dobbin og Mark Haddock, klare til å gi tilhørerne en real dose irsk folkemusikk. Det gjorde de så bra at det bare var så vidt at taket på den 107 år gamle torvstrøfabrikken ikke løftet seg. Trioen serverte fengende folkesanger med imponerende instrumentale prestasjoner. Mark Haddock briljerte på både banjo, mandolin og tenorgitar, mens Fee Dobbin byttet mellom bass og bodhran (irsk tromme), og dét gjerne midt i en sang. Trampeklappen runget, og mang en fot trampet takten da de tre satte i gang. Det var til og med noen som brøt i dans!

Rørende

Trioen hadde også noen rolige sanger på repertoaret, og vi kunne observere enkelte publikummere bli rørt til tårer da Andrea Rice sang den velkjente «Where Have All The Flowers Gone», kun akkompagnert av sitt eget harpespill. Det ble også tid til litt spøk mellom sangene, og Fee Dobbin lovet å gi en gratis CD til den personen som først klarte å gjette alderen hans. Etter flere forsøk kom en dame til slutt opp med det rette svaret: 60 år og to uker. På tampen av konserten spilte trioen flere klassikere, deriblant «Molly Malone» og «Whiskey in the jar», før de avsluttet med et heidundrande instrumentalnummer.

Elsker Norge

Midt i konserten var det en pause der folk igjen fikk sjansen til å kjøpe seg noe godt i kiosken. Vi benyttet da anledningen til å spørre Andrea Rice hvordan det er å være tilbake på Birkeland.
– Det er som et friskt pust. Jeg elsker å komme tilbake hit, fordi i Irland har vi det alltid så travelt. For det første så er det en lang kjøretur, så jeg får sitte mye, haha, og jeg elsker at vi bare kjører rundt og spiller på steder som dette. Vi vet aldri hvor neste stopp er. Vi har et irsk ordtak som sier at en forandring er like bra som hvile, så jeg elsker det, forteller Rice. Dette er trioens trettende norgesturné på like mange år.
– Hva er så spesielt med Norge?
– Det er så urørt og friskt, som å reise tilbake til 70-tallet. Vi har jobbet mye i Amerika og i Asia, vi har sett alt i de store byene, og det har begynt å komme til Irland. Men når jeg kommer hit, så ser det ut som om alt det har hoppet over Norge. Kanskje det finnes i byene her også, jeg vet ikke, jeg har aldri vært i Oslo, men vi har sett alle de tingene, så vi trenger ikke å reise til Oslo for å se det. Derfor kommer vi og spiller på små plasser som denne, hvor det er veldig intimt og man kommer veldig nærme publikum. Men jeg liker ikke all myggen!
– Hvor er neste konsert?
– Jeg har ikke peiling! Vi bare følger Øystein (turnémanageren, red. anm.), og når han stopper, så stopper vi, så jeg vet virkelig ikke. Og det er det som er så fantastisk!

GOD PUBLIKUMSKONTAKT: Sammen med strengevirtuos Mark Haddock (nærmest) og ektemannen Fee Dobbin (skjult) holdt Andrea Rice publikum i sin hule hånd i nærmere to og en halv time med irsk folkemusikk og smektende ballader.

GOD PUBLIKUMSKONTAKT: Sammen med strengevirtuos Mark Haddock (nærmest) og ektemannen Fee Dobbin (skjult) holdt Andrea Rice publikum i sin hule hånd i nærmere to og en halv time med irsk folkemusikk og smektende ballader.

Se flere bilder fra sesongåpningen på Torvstrøfabrikken her: