Rørlegger Odd Håkedal jubilerer – 50 år med vann og rør

Den lokale rørleggeren Odd Håkedal markerer i år sitt 50 års jubileum. I den anledning har vi avlagt bedriften et lite besøk. Odd selv har trukket seg tilbake nå, og driften har han for flere år siden overlatt til neste generasjon, Odd Olav. Nå er også tredje generasjon, Dag Olav, på god vei til å overta driften.

Vi besøker jubilantbedriften i lokalene på Mosfjellveien, like før Teinefossbrua. Her samles hele gjengen både før jobb, til lunsj, og gjerne før de reiser hjem, om det lar seg gjøre. Dagens stab består av Odd Olav Håkedal, og sønnen og Dag Olav Strømman Håkedal. Med seg har de Simen Røstad og Ole Johnny Mosfjell. Det siste halvåret har også Adrian Berntsen vært utplassert en til to dager i uka. Odd Håkedal har trappet helt ned, men finner stor glede i å følge med på bedriftens gjøremål, og tar gjerne turen ned til felles lunsjprat.

Vi lar Odd fortelle litt om bakgrunnen til at han startet opp bedriften.

– Jeg jobbet for rørleggerfirmaet brødrene Larsen. Vi hadde blant annet gjort noe arbeid i forbindelse med byggingen av KOAB-bygget på Flakk. Jeg var just ferdig med læretida. Daværende kommuneingeniør Rolf Jørlo hadde vel fulgt med og sett at jeg tok faget fort og lett, og han sa da til meg at om jeg ville registrere meg som rørlegger så skulle han fikse jobb, forteller Odd.

Det var starten på et langt og godt samarbeid. I hele 46 år hadde Håkedal avtale om rørleggerarbeidet for Birkenes kommune. På dagtid hadde han jobb for kommunen, og når han sluttet klokka 16 kom kona Judith med niste. Så var det å få i seg den og gyve på neste økt med privatkunder, gjerne frem til i 23-tida.

Han drev alene de første årene. Så kom etter hvert to av sønnene inn. Først Jarle i 87, og senere Odd Olav. Mange i familien har vært engasjert. Judith hadde regnskap og det administrative arbeidet. En voldsom jobb det og. Judith og Odd var ungdomskjærester og giftet seg som 19-åringer.

– Vi ble tidlig enige om at hvis vi skulle få dette til måtte hun ha kontroll hjemme, sier Odd, og legger ikke skjul på at det har vært mye jobb og lite fritid. Mange ganger var det pakket for ferie eller bare ei langhelg. Så oppstod det vannlekkasje og det var bare å droppe planene og pakke ut igjen, forteller han.

– Jeg er glad i å jobbe, og er evig takknemlig for at vi har kunnet drive i 50 år. En stor takk til både kommunen og våre privatkunder, sier Odd.

Det finnes ikke den rørgate han ikke har vært i befatning med, og han vet fortsatt nøyaktig hvor hvert eneste rør og hver eneste kum er plassert.

– Jeg kjenner de svake punktene, og hvor det trengs ekstra vedlikehold, sier Odd.

– Det er ikke alt som er tegnet inn på kartene, men alt er i hans hode. Man kan vel si at de utvendige anleggene på Birkeland har vært ditt hjertebarn og at du har ofra deler av familielivet for det, sier Odd Olav.

– Ja. For meg var det var det bedre med større utvendige jobber. Jeg ble fort lei av smårør i kjøkkenbenker. Men det å ha en rammeavtale med kommunen i 46 år ble også et band, og en levemåte. Det var alltid i tankene. Med 30-60 minutters responstid måtte man alltid være i nærheten, sier Odd.

Firmaet har hatt opptil 11 ansatte. De har vært lærebedrift siden 1987, og gjennom årene er det blitt tatt syv svennebrev og to mesterbrev i bedriften.

På det mest aktive hadde de et samarbeid med Konsmohus, og jobbet på alle deres prosjekter fra Lillesand til Søgne og opp til Evje.

– Vi var med på mye feltutbygging som Kalvehagen, Skudeviga, Berhus, Tingsaker, Otto Nesset Park, og Lauvåsen, pluss mye spredd bebyggelse. Det var hektisk. Så hektisk at det holdt på å knekke oss. Vi kom etter hvert til at vi måtte si opp avtalen, sier Odd.

– Det var en gullkanta avtale, og greie folk å jobbe for. Men vi måtte nedbemanne og roe oss ned. Det ble for tøft rett og slett, sier Odd.

Nå har de ingen avtaler. Men likevel nok å gjøre. Det sosiale er viktig i bedriften, og ikke minst samlingsstunden før arbeidet tar til.

– Vi begynner halv åtte på morgenen, men samles gjerne her fra syvtida. Det er ikke lov å prate jobb før halv åtte. Så før den tid er det kaffekopp og en runde hvor alle forteller litt om hva som har skjedd siden sist. Her er det ingen hemmeligheter, sier Odd Olav.

– Om man skal si noe om hvordan bransjen har forandret seg så er det mer press nå. Vi må være der på minuttet. Før var de glad bare om du kunne få det til. Folk hadde bedre tid før, sier Odd.

– Det var mer arbeid før. Da la vi støpejernsrør og bøyde kobberrør. Nå er det bare plastrør, noe som gjør jobben enklere, legger han til.

– Vi har vært veldig heldig med de som jobber her. Det er flinke, pålitelige og stabile folk, sier Odd.

– Jeg er glad for at andre og tredje generasjon driver den videre nå, og at jeg ser det er en livskraftig bedrift. For meg var det et livsverk. Etter at Odd Olav overtok bestemte jeg meg for å ikke være en syvende far i huset. De styrer selv, men jeg er ofte innom, og trenger de meg så er jeg der. Jeg spør ofte om jeg kan være med, og nå i sommer var vi tre generasjoner i grøfta sammen på Tollnes, sier Odd.

– Hva sitter du igjen med etter 50 år?

– Av det positive så er det takknemlighet og mye gode minner. Men jeg sitter også igjen med en ødelagt kropp. Jeg har leddgikt, og protese i kne og hofte. Man kan kanskje si jeg har vært litt brutal med meg selv, avslutter han.

 

Småhistorier fra de 50 årene

 

Da Espe gikk tom for vann

I tillegg til de ansatte vil Odd gjerne få løfte frem Ole Aasen. I en eventuell bok om bedriftens historie ville Ole Aasen fortjent et eget kapittel, sier han.

– I 1973 fikk vi ny kommuneingeniør. Ole Aasen, en vanvittig dyktig mann som overtok etter Jørlo, og var der frem til 1985. Vi hadde et godt samarbeid.

– Jeg husker at på midten av 70-tallet gikk Espe tom for vann. Da måtte vi jo finne på noe. Birkeland kan ikke være uten vann. Vi la åtte tommes rør fra Risvann og ned til Espe, og etter sommeren demonterte vi den. Men det var samme sjau året etter. Ole Aasen var kommuneingeniør, men ikke redd for å ta i et tak. Vannforsyningen ble berga, og Birkeland gikk ikke tom for vann, sier Odd.

Det skjedde mye under Aasens ledelse. Først høydebasseng i Nordåsen i 76, vannverket året etter, deretter renseanlegget på Tollnes.

 

Tanna til Aasen røyk

Ole Aasen var som nevnt aldri redd for å trø til. Det var stadig lekkasje på Myrane. Og Ole var alltid til stede. Han hoppet i grøfta om jeg trengte hjelp. En gang var vi sammen i grøfta, og skulle dra ut ei muffe. Ole hjalp til. Plutselig kom den, og tanna til Ole røyk, minnes Odd.

– Det gode samarbeidet gjelder ikke bare Aasen. Vi har hatt et godt samarbeid med alle i kommunen, både Rolf Jørlo, Olav Uldal, Kjell Andersen, Hans Johan Lauritzen, Geir Ove Tørnkvist og Siren Frigstad.

 

Firt ned med brukket ben

At det bare var å bite tennene sammen og stå på, for å sikre bygda vann, det forstår vi når Odd forteller en historie fra Bersefeltet.

– Vi hadde et arbeid med rehabilitering av et rørstrekk i Bersefeltet. Enkelte steder er det fryktelig dypt, opptil 5-6 meter. Vi hadde drøyd jobben litt, men så var maskin og folk på plass. Men tidligere på dagen brakk jeg ankelen ved en jobb på Herefoss. Men vi måtte jo fullføre arbeidet i Berse. Naboene var uten vann. Benet var hovent og både blått, rødt og svart. Jeg kom ikke inn i skoa og jeg pakket beinet inn i bæreposer og festet med syltestrikk. Jeg kunne ikke gå, så jeg ble firt ned i skuffa og lagt de nødvendige rørene, forteller han.

– Var det ikke vondt da?

– Jovisst var det vondt. Skrekkelig vondt, sier Odd. Og det er visst heller ikke eneste gangen han har måtte pakka beina i bæreposer.

 

Til du som alltid er alene

Blomstene på døra er en historie Odd husker godt, og som han også jevnlig blir minnet på av kona Judith.

–  Judith fikk blomster på døra av en kunde en gang. Der stod det «Til du som alltid er alene». De ble hun veldig glad for, og det beskriver nok mye av hvordan vi hadde det. Hun led nok mye med at jeg jobbet så mye, forteller Odd.