Mange blir venner for livet gjennom fellesskap, interesser og jobb. Andre treffes seinere i livet og utvikler et sterkt vennskap. Sigmund Retterholt (92) og Ingemund Andreassen (96) treffes daglig, og gir uttrykket et dypt vennskap, en litt ny betydning. BA traff seniorene i kommunekantina onsdag, da de spiste sin daglige middag. Det ble et minnerikt møte.
Vi ankommer kantina etter avtale, og møter først Sigmund som kommer imot og håndhilser. Et fast grep klemmer hardt og lenge. Det vitner om sterke arbeidsnever, og lite om at denne karen blir 93 år. Like bak kommer Ingemund, og vi setter oss ved bordet. Vi skal snart erfare at Ingemund er kjapp i replikken, med et humoristisk glimt i øyet.
– Maten i dag er bare heilt nydelig, begynner de å fortelle i det kjøkkensjefen Svein Arne Bjelland serverer de dagens middagsrett.
Etter at dessert med fruktsalat pent dandert på tallerken er inntatt, og kaffen er på bordet, så innleder Sigmund.
– Jeg kommer fra Retterholt i Vegusdal og flyttet ned hit i 2013. Jeg ble enkemann for rundt ti år siden og har tre barn. Siden er det kommet til ni barne- og oldebarn.
– Jeg har over 25 år bak meg i vegvesenet, mens jeg drev gården ved siden av. Jeg var også snekker i 4-5 år. I tillegg drev jeg og sønnen min Aslak med rever noen år, forteller den spreke 92-åringen.
Sigmund bor nå i en av aldersboligene ved kommunehuset, og stortrives.
Kompisen Ingemund har en litt annen historie å fortelle.
– Jeg er vokst opp på Rønnes utenfor Grimstad og har hatt mange av mine yrkesaktive liv på sjøen. Litt som fisker, men mest i skipsfart. I over 20 år jobbet jeg på frakteskuter, som gikk langs kysten vår. Jeg ble ufør da jeg var rundt 60.
– Jeg ble også enkemann for rundt ti år siden. Vi fikk fire barn, og nå har jeg syv barnebarn, ti oldebarn og ett tippoldebarn. Jeg var gift i 65 år, før min kone gikk bort, forteller Ingemund som bor hjemme i Møllebekken Terrasse.
Ingemund flyttet til Birkeland fra Grimstad i 2002.
Vi er nyfikne på hvordan gutta traff hverandre første gang og hvordan kjemien oppstod.
– Det hadde seg vel slik at Sigmund satt og spiste her i kantina, og så kom jeg å spurte om å sette meg ned ved bordet hos ham.
– Ja, det var første gang vi utvekslet ord og traff hverandre, repliserer Sigmund.
– Det var kjemi med en gang, og siden den dagen har vi fått et tett og nært bånd, forteller begge.
– Siden har vi opplevd et tett vennskap og gjort mye sammen, som betyr mye for oss. Frem til for fire år siden så kjørte Ingemund bil. Da var vi ofte rundt i distriktet på kjøreturer, og besøkte steder vi begge hadde tilknytninger til. Da dukket det ofte opp historier fra gamle dager, forteller yngstemann oss.
Husker snøvintrene
– Du vett i 1951 fikk vi en snøvinter som er historisk i nyere tid. Da gikk vi på ski til langt ute i mai, sier Sigmund. – Tre år seinere, i 1954, fikk vi det ute ved kysten minnes Ingemund. Da kom det uhorvelig mye snø ute hos oss.
– I dag syntes mi det klages alt for mye, bare det kommer en liten snøflekk. Nei, før med dårligere veier, biler og brøyte- og ryddeutstyr, så var det mye verre, er karene skjønt enige om.
– Kjem det en tomme snø nå, så ynker man seg med en gang, legger Ingemund til.
BA prøver seg med å spørre Ingemund om det er noen gode historier fra livet som sjømann, men får bare en kjapp replikk tilbake.
– Det er ikke historier som skal ut i avisa, det er heilt sikker. Så nå kan du bare spørre videre, sier han med glimt i øyet og et lurt smil.
– Åssen er det, følger dere med på hva som skjer i samfunnet med nyheter, politikk og lignende?
– Ja, du vett mi prøve jo å holde oss litt oppdatert på hva som skjer. Ulike nyheter er jo også noe vi diskuterer når vi treffes, spesielt om det er noe mi interesserer oss for. Ellers preke mi om det meste, forteller karene.
I det varaordfører Anders Christiansen går forbi og stopper opp for en liten prat med oss, så spør mi om de følger lokalpolitikken og om de er fornøyde med politikerne våre.
Igjen er Ingemund kjapp i replikken. – Det får dere i hvert fall ingen kommentar om i avisa deres.
– Men vi følger jo med i grove trekk om det som skjer i kommunen vår, må begge innrømme.
Altså dette er historien om «sjømannen» som treffer «innlandsbonden», med svært ulik bakgrunn, godt opp i åra. – Hvordan er hverdagen og uka deres?
– Nei, du vet mi treffes jo her hver eneste dag hele uka, uten unntak. Utenom onsdagen er vi jo på Aktivitetssenteret også i sammen, før vi går ut her og spiser. Det er ikke mange dagene på disse syv årene vi ikke har truffet hverandre, siden vi ble kjent, forteller de.
Karene ler godt
– Åssen er det, blir det tid til noen sterke diskusjoner, krangler og er dere uenige om mye? For vi regner med dere ikke slåss så mye i deres alder.
– Nei, slåss gidder vi ikke lenger, sier de med latter da Ingemund tar opp stokken og hytter til Sigmund i en kameratslig tone. Vi er stort sett enige om det meste, og det som er usagt blir usagt med oss to. Det er nok litt av styrken vår som gode kompiser opp i åra, at mi holder uenighetene godt på avstand.
Men før mi skilles vil de skryte av kjøkkenet ved kommunekantina.
– Mi lever altså som konger her. Maten som serveres her er aldeles fantastisk. Det må dere få med i avisa, sier de mest i kor.
Som alle eldre er både Sigmund og Ingemund innhentet av alderen sin, men de er nesten uforskammet spreke i kropp og hode. Begge har heller ikke sluppet unna sykdommer, og desto mer imponerende er møtet med dem. Sigmund fikk kreft for fem år siden, men er nå sykdomsfri. Ingemund har slitt med ryggen og hjertet, og tok blant annet en by-pass operasjon da han var 70 år gammel.
De to beste kompisene er til sammen 188 år, et nesten uvirkelig tall. De er også et levende bevis for at man kan finne sin bestevenn seint i livet.
