Tarald (24) er bitt av den arktiske tilværelsen

Tarald Falander er født og oppvokst på Birkeland. Nå har han bodd de siste tre årene på Svalbard, hvor han jobber som lastebilmekaniker, og ellers fyller fritiden med jakt og friluftsliv.

Han gikk hele barneskolen på Birkeland. Etter barneskolen flyttet han til Trondheim. Han er utdanna lastebilmekaniker, og jobbet noen år i Trondheim som lastebilmekaniker, før muligheten for jobb på Svalbard bød seg.

– Hvordan skjedde dette, og hvorfor valgte du Svalbard?

– Jeg hadde tidligere søkt på en sommerjobb i Ny-Ålesund. Den fikk jeg ikke, men så dukket det senere opp forslag fra NAV til andre jobber her oppe. De søkte etter lastebilmekaniker hos Svalbard Auto i Longyearbyen, og den fikk jeg, og flyttet opp hit 3. januar 2019, forteller han.

I Longyearbyen har han nå sin lille familie bestående av samboer Silje, som han for øvrig også traff på Svalbard, og en datter på halvannet år.

Svalbard Auto ligger under NLS Spitsbergen, som er en av Nord-Norges største entreprenører. Det er et allsidig verksted som driver med mer enn bil.

– Her driver jeg service, vedlikehold og reparasjoner på alt av maskiner. Man vet aldri hva dagen bringer. Kanskje er det en lastebil, eller et aggregat eller en bulldoser eller borerigg, og da gjerne ute i felten og ikke på verkstedet, forteller han. Litt artig er det at ved den nedlagte Sveagruven, hvor Jonny Svaland tidligere jobbet ett år, har jeg vært og reparert en lastebil som tidligere har gått for Bendiks. Det var gøy å se reklamen på døra, skyter han inn.

– Jeg trives veldig godt, og jeg får prøvd mye og lærer noe nytt hver dag. Men hvorfor akkurat Svalbard. Nei, det er vanskelig å sei. Man ender ofte opp med å forklare at man blir bitt av hele den arktiske tilværelsen. Jeg vil nok si at jeg er det. Jeg lengter i hvert fall alltid tilbake hit når jeg er på ferie. Jeg lengter til naturen og plassen. Det er spennende urørt natur og villmark. Jeg har alltid vokst opp med et nært forhold til naturen, og bor man her oppe er man nødt til å elske naturen, forteller han.

Tarald er ofte på Birkeland hos sin far Arvid i Hasselia ovenfor Væting, både for jakt og sommerferie.

– Jeg skal ned til Birkeland i oktober, og hadde besøk av min far for noen uker siden, sier han.

Den lyse tiden på Svalbard fylles fort opp med jakt og turer. Tarald er imidlertid klar på at mørketiden er mer utfordrende.

– Her er det mørkt fra oktober til februar. Da er det litt hardere, medgir han. Da fylles dagene med jobb, og ellers gjøre det du vil. Det er roligere her da, med lite turister.

– Det bor nok bare 2400 mennesker her i byen, som er mindre enn Birkeland. Men vi bor mye tettere. De fleste, og også vi, bor i leilighetsbygg, og vi blir stablet i høyden. Utover det, så er det 5-6 mil til Barentsburg med sine 400 innbyggere. Her bor det mest russere og ukrainere. I Ny-Ålesund er det ikke mange som bor her er det mest forskning, og det bor på et meste 130 mennesker her.

– I det hele tatt så er det et lite miljø og man blir fort kjent med folk. Vil en være sosial er det lett å bli kjent. Alle er vant til at det kommer nye folk, og man blir tatt godt imot. Men det er klart at vil man være einstøing så ligger mye til rette for det også. Det er hva en gjør det til.

Store deler av perioden Tarald har vært på Svalbard har koronaen herjet, men på Svalbard merket man mindre til den.

– Koronaen merket vi lite til. Vi gikk stort sett hele tiden uten koronasmitte. Det var forholdsvis sykdomsfritt, og vi gikk ikke i lock-down. Turister er hovedinntekten, dermed ble det roligere og mindre besøk her.

Tarald har ordinær arbeidstid med fri i helgene. I tillegg har han en deltidsjobb i brannvesenet. Med vakt en gang i måneden. Utover det så er som sagt jakt og friluftsliv noen av hans store interesser, og i så måte er det mange muligheter på Svalbard.

– Det er et av privilegiene ved å bo her. Det er gode muligheter for å drive jakt. Vi jakter både rein, sel, kobbe, og rype og noen andre fugler.

– Jeg jakter når det er mulig, og har blant annet fått et reinsdyr i år. I fjor hadde jeg og tillatelse til tradisjonell fellejakt etter fjellrev. Men jeg fikk ingen, legger han til.

Ellers trener han en del. Både fotball, svømming og i treningsrom.

– Jeg spiller fotball med brannvesenet, og er på innendørs skytebane, for pistolskyting. Det er en del slike aktiviteter vinterstid. Når det blir lyst så tar jeg gjerne snøscooterturer eller er ute i båt for å fiske eller sette garn.

– Isbjørn da, har du noe nærkontakt med dem?

– Nei, jeg ser ikke så mye isbjørn. Da må vi oppsøke de områdene den er i. Man kan kjøre 5000 km på scooter uten å se isbjørn, men så kan den plutselig dukke opp i byen. Sist romjul var det en isbjørn inne i byen, men det hører til sjeldenhetene. Den er selvfølgelig farlig, men oppsøker sjelden folk. Sist hyttetur vi hadde var det en isbjørn bare få meter fra hytta. Vi følte oss trygge der, men den kan lett slå inn dør eller vindu. Vi sov forbi det besøket, men så sporene dagen etter, da hadde den vært og spist noe fra en av snøscooterne. Bor man i telt må man ha hund eller våken vakt. Vi er alltid bevæpnet utenfor byen, sier Tarald.