Herefossing som samler på jaktopplevelser – både i Norge og Afrika

Nå står vi foran elgjakta. Den store høytiden for mange birkenesinger. Det er den også for Inge Johnsen, men herefossingen har dratt interessen noe lengre enn sine sambygdinger.

Et besøk hjemme i låven for en jaktprat taler sitt tydelige språk om interessen hans. Her inne i det aller helligste henger gevir og trofeer side om side. Ikke bare elg og rådyr, men også en stor del dyr fra det afrikanske kontinentet.

– For min del er det spenninga og utfordringa som driver meg. Naturopplevelsene betyr også mye. Det er ikke alltid like viktig at man får skutt noe, sier han.

Inge er vel vitende om at det kan være sterke reaksjoner på jakt, og at han kan bevege seg ut i et minefelt. Selv om han har jaktet mye forskjellig dyr, så er han klar på at han aldri vil skyte på noen det er få av. – Den såkalte Big 5 jakta er uaktuell, jeg jakter bare på dyr det er mange av. Vi har jaktet noen steinbukker og antiloper i Sør-Afrika blant annet. De var det for mange av og bestanden måtte holdes nede. Jeg liker det best når det er en utfordring å skyte dem.

– Jeg vet jeg trør i farlig terreng nå, og at en del reagerer på dette. Men for meg er jakt den store interessen og lidenskapen, og hvert av disse trofeene har sin egen historie, og fremkaller gode minner, både for meg og jaktkamerater.

For Inge Johnsen har jakt vært en viktig del av livet i 40 år. Helt siden en nabo tok ham med på harejakt i 14-årsalderen har han drevet med jakt.

– Da var gnisten tent, og jeg var solgt, forteller han.

Etter harejakta fulgte rådyr og elg. Senere kom hjorten, og opp gjennom årene har han fått prøvd seg på mange typer jakt.

Johnsen har også aktive år som skytter bak seg. – Det var vel inngangsporten til jakt det og. Jeg drev aktivt 4-5 år og har vært med på landsskytterstevnet noen ganger, sier Johnsen og viser frem premiesamlinga fra den aktive skyttertiden.

– Hver jakt har sine egne forskjellige utfordringer. Det er forskjellig terreng, og dermed forskjellige måter å jakte på. På høyfjellet kan man se ei mil. Da blir det å sitte og studere, og vi går mye. Du er nødt til å like å gå i naturen.  Vi har sånn fantastisk natur, og det er godt å bare være ute.

Inge bor et steinkast fra Herefoss kirke. Eiendommen kjøpte han for 6 år siden, den er på 1800 mål og den strekker seg nesten helt mot Øynaheia, på venstre side av veien oppover. Han er med på tre jaktlag, og jakter med venner og naboer i området fra sin egen eiendom og ned til og med Knut Åsmund Aamlids eiendom ved Søre Herefoss.

– Jeg er jaktleder i jaktlaget Herefoss Syd. Der er vi tre grunneiere sammen, og kan skyte 220 kg elg. I tillegg er jeg med på jaktlagene i Topland/Engebu og Søre Herefoss, legger han til.

– Jeg jakter mye med en gjeng på 5-6, ja helt opp til 10 naboer og kamerater, men jeg går også mange turer alene, og da gjerne med hund. Det er mest trivelig å jakte med hund. Det er mest interessant og gir flere utfordringer. Jeg synes samspillet mellom hund og jeger er interessant, sier Johnsen som selv bruker mye tid på å trene hunden, av rasen Wachtel.

Det er mange høydepunkter for de jaktglade utover høsten. Det starter med bukkejakta (rådyr) 10. august, så følger reinsdyrjakt 20. august, hjortejakt 1. september, rypejakt 10. september og høydepunktet, elgjakta 5. oktober. I jula er alt fredet, men det er gode muligheter for å drive jakt helt ut i februar.

– I høysesongen er jeg nok ute ukentlig på jakt, sier han.

Når vi prater med Inge har det gått noen dager siden reinsdyrjakta startet, og han har allerede fått med seg en tur på bykleheiene etter reinsdyr. De så 100 dyr, men de var aldri på skuddhold av dem.

– Jeg skal opp igjen i morgen, skyter han inn.

Inge er heller ikke fremmed for å ta seg noen jaktturer. Det har blitt mindre aktivitet under koronaen, men ellers reiser han gjerne på jakt utenfor landets grenser. Inge har hatt jaktturer til England, Polen, Tsjekkia, Ungarn, USA og Sør-Afrika, for å nevne noen.

Det har jo blitt noen rådyr opp gjennom årene, men han har ikke helt oversikten. Når det gjelder elg har det blitt om lag 70 dyr. I Sør-Afrika har han jaktet steinbukk, bushbukk, gnu og impala. I England har han jaktet kinesisk vannbukk og muntiak. Begge er hjortedyr som skiller seg ut ved at de har store hoggtenner. Disse ble importert fra Kina på 1500-tallet til dyrehager. Så har de rømt og spredd seg, og de gjør nå en innsats for å få ned bestanden.

– Hvorfor reise til Sør-Afrika for å jakte? – Det er et kjempefint land med store kontraster. Første gang jeg var der var jeg kun på safari, og har vært der fem ganger.

I Tsjekkia, Ungarn og Polen har han jaktet på hjort, og villsvin. I Texas har villsvin vært et stort problem for bøndene. For to år siden var han og to kamerater over for å være med på villsvinjakt.

– Høst vinter og vår er det mulig å jakte, og på andre kontinenter er sesongen snudd på hodet. Det er derfor alltid mulig å drive jakt. Men den store høytiden er høsten, og da spesielt elgjakta.

– Jeg tror jo at det er riktig med en fornuftig beskatning av dyrene. Det må holdes en balanse. Blir det for mye rovdyr blir det for lite av de andre. Det går ikke i hop. Enten er rovdyrene der, ellers er det mange andre, resonnerer han.

– Vi prater mye med folk i miljøet og får tips om turer. Russland, Alaska og Kasakhstan er plasser jeg gjerne kunne reist. Det er drømmeturer for blant annet steinbukkjakt, sier Johnsen avslutningsvis.