Hverdagen er så absolutt i gang. Og best av alt, det føles som hverdagen nærmer seg normal tilstand. Kontorer åpnes, konserter arrangeres og duren av fly på vei til/fra Kjevik øker i antall. Det er rett og slett befriende, etter mange måneder med restriksjoner og stillstand. Verden er faktisk såpass i balanse at vi få mulighet til å stå på politisk stand. Der skal vi stå, side om side, og flotte oss til – i kampen om deres stemmer. En salig blanding av kaffe, drops, frukt og gode (?) slagord på baklomma. Nær folket, vi tror på Norge, nå er det vanlige folks tur eller rett og slett: stopp Rødt, SV og MDG. Mange vil ta turen innom, andre går store omveier for å slippe å ha en politiker hengende på skuldra. Uansett variant, jeg håper dere bruker stemmeretten! Hverdagen i lokalpolitikken har også meldt sin ankomst. Lovlighetskontroll, finansreglement, detaljreguleringer og kvalitetsmelding. En herlig blanding av noe vi kan, og noe vi ikke kan.
En gjenganger i våre debatter er bekymring for kommuneøkonomien. Den vil også være sterkt førende for de kommende politiske debatter. Det handler f.eks. om tjenesteutvikling. Blant annet står skolestrukturen for døren igjen. Hvordan skal vi tenke rundt skolen på Herefoss? Er det et økonomisk spørsmål, et bygdeutviklingsspørsmål eller handler det om kvalitet i skolen? Her ligger også debatten om sentrum og periferi. Hvordan skal våre tre sentra utvikles, og hvor stor andel av kostnadene skal tas av fellesskapet? Jeg synes Windsland påpeker noe viktig i slike debatter: det må gjøres under «hand i hand», og ikke «mann mot mann».
Vi må også løfte opp en debatt rundt hvor (lite) næringsvennlig kommunen vår er, og det er kanskje her vi må starte. Drangsholt mener at «et sunt og aktivt næringsliv legger seg ikke ned om ikke de går av som vinner av et anbud». Nei, selvsagt gjør de ikke det. Samtidig må vi aldri undervurdere at et sunt og godt næringsliv må ha stabilitet, forutsigbarhet og gode rammevilkår – og det er et ansvar vi har og som vi må ta! Og da handler det ikke bare om forutsigbarhet og gode rammevilkår for eksisterende næringsliv – for vi ønsker vel vekst i arbeidsplasser, og økt nyetablering? For meg er god næringsutvikling, god samfunnsutvikling. Skal vi lykkes er det mange studier som kan fortelle oss hva som er av betyr noe for å lykkes:
- Samfunnet og kommunen må ha en offensiv og optimistisk kultur hvor det er lite preg av jantelov.
- Det er kort vei mellom ideer og beslutninger, og disse korte avstandene utnyttes.
- Kommunen har evne til å reagere raskt og utnytte positive muligheter i næringslivet (ha beredskap for flaks).
- Kommunen har høy tillit hos viktige samfunnsaktører, og skapt tilliten gjennom åpenhet, god dialog og vedvarende prosesser.
- Kommunens politiske og administrative ledelse tar initiativ og har gjennomføringskraft.
- Kommunen har kunnskap og forståelse for hva lokalt næringsliv trenger av støtte og bistand, og er proaktiv overfor bedrifter og gründere.
Her har vi litt å gå på i Birkenes. Vi omtaler tidvis vårt eget næringsliv med negativ ordlyd. Vi omtaler og behandler potensielle nye næringer uten den stor applaus. Planer og arealer er mangelvare eller skreddersøm på randen til galskap. Utbyggere i Birkeland sentrum har gjentatte ganger tatt kontakt med oss politikere og påpekt utfordringer i sentrumsplanen. Noe Tveit påpekte i sin tankesmie før sommeren. Jeg kunne fortsatt å eksemplifisere, men dere kjenner også dette bildet. Poenget er at dette bygger ikke oppunder en næringsvennlig kommune. Og vi må ta inn over oss: Alt henger sammen med alt. Næringsutvikling, er samfunnsutvikling. Samfunnsutvikling skaper gode lokalsamfunn. Gode lokalsamfunn er attraktive som bosted. Attraktive bosted gir tilflytning. Tilflytting og næringsetablering gir økte inntekter. Igjen: Dere ser det sirkulære bildet. Dette er et område det haster at vi diskuterer og setter retning på. Vi må evne å være strategiske, og ikke bare jobbe etter innfallsmetoder. Godt valg!
Linda Hye
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
