Kulturkveld av de sjeldne i Prestegården på Herefoss

Det var en sann fornøyelse å være til stede da boka «Sanna» ble presentert i Prestegården på Herefoss. Rundt 60 personer var møtt frem denne flotte august ettermiddagen i vakre omgivelser. Historiene om det å vokse opp som barn i presteboligen, var en del av tematikken for de fremmøtte.

Fra 1948 frem til 1959 var Tomas Mæsel prest i Herefoss, Mykland og Vegusdal, som tilhørte samme prestegjeld den gangen. Han var gift med Anna og de fikk fire barn sammen – Herborg, Liv, Harald og Reidun. Den eldste av barna som var bosatt og arbeidet som lærer på Evje, Herborg Daasvatn, har gått bort.

Denne stille, rolige og varme augustkvelden, i det sola begynte sin siste ferd ned bak åskammen over Herefossfjorden i vest, var det at de fremmøtte fikk sine levende skildringer om det å vokse opp som barn med en prest som far.

Mange av disse historiene kom vakkert til uttrykk i ulike skildringer fra boken til Reidun Mæsel Kolvik, og onsdag ettermiddag gjennom hennes opplesninger fra boken. Men også egne fortellinger fra de tre søsknene trollbandt mange, både til latter og ettertanke. Ettertanke på hvordan livet på en prestegård var, men også skildringer fra hvordan det var å bo på Herefoss på 1950-tallet kom godt frem.

For de fremmøtte var det mulig å kjøpe tre bøker fra den driftige og kreative familien. Boken «Sanna» av Reidun var midtpunktet. Hennes nevøer Geir og Tor Olav Daasvatn stilte også opp. Geir som har spesialisert seg på fotografier og spesielt fra Setesdal. Tor Olav med sin diktsamling, gjorde «bokkvelden» komplett. Mellom sanger og fortellinger fra boken «Sanna», leste Tor Olav opp flere av diktene fra sin bok.

Med så mange besøkende denne kvelden, var det flere som ville snakke med barna til den gamle sognepresten i bygda. Birkenesavisa fikk mellom alle de pratesyke og i noen pauser, noen ord med hovedpersonene selv.

Reidun (68) kunne fortelle at hun nå bor i Bodø og stortrives der nord. På spørsmål om når boka, idéen og historien dukket opp, så er det litt tredelt forteller hun.

– Jeg gikk på et forfatterstudie i Tromsø i 1996/97, og der var en av oppgavene å skrive en novelle. Da jeg skulle bestemme meg for tematikken, kom jeg tidlig på å bruke mine barneår, og fortelle om disse. Det ble en liten novelle på 12 kapitler.

– Så ville flere høre mer om Sanna, denne jenta som vokste opp på Herefoss, som da er meg. Da satt jeg meg ned og skrev mer og fikk til sammen 22 kapitler, som nå er boken. Det var en annen nevø av meg, som er typograf – han hjalp meg med dette arbeidet slik at boken ble en realitet.

– Husk at dette er fortellinger der noen er sanne, andre som jeg ikke husker alle detaljene på, mens noe er diktet inn – for å lage gode historier og «bilder» fra den tiden, forteller datteren til den tidligere presten.

Kreativiteten i familien kommer enda mer til syne da jeg får noen ord med søsteren Liv Mæsel Rundberg, som bor i Kåfjord i Troms.

Hun har utmerket seg på flere plan. Både som lærer, organist og med et stort arbeid for samisk kultur gjennom mange år. Hun har også en bronse i NM friidrett på 400 meter, og har vært på landslaget. Hun har mottatt flere utmerkelser og har blant annet fått Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid.

– Nå er jeg pensjonist, men er organist i regionen når de trenger en vikar. I tillegg trives jeg med sang og musikk, og besøker ofte eldresentre for å synge å spille for beboerne.

Liv hadde for anledningen tatt på seg en vakker flott samisk sommerkofte.

Broren Harald var en mester på trekkspill, og hadde arvet farens musikalske evner. Dette hørte man da han spilte opp mens Liv, Reidun og kona til Geir Daasvatn, Rita Flottorp, var forsangere til de mange flotte sangene for anledningen. Allsangen kunne høres langt utover bygda innerst ved den lange fjorden.

Gjennom fortellinger fra boka og andre historier denne ettermiddagen, som etter hvert ble til kveld, følte man på en måte at man ble kjent med foreldrene til disse barna – som vokste opp hos mor og far, og ikke bare prest og prestefrue.

Den godt likte presten var husket av flere denne kvelden, og mange historier kom frem. Blant annet at før han fikk sertifikat, så tok han toget, og syklet til sine ulike oppdrag i prestegjeldet. For å være sikker på å komme frem, hadde han en sykkel på Hynnekleiv, en på Mykland og en på Fidjetun.

Men så fikk presten lappen og kjøpte seg en gammel Borgward. Men den var vanskelig å få i andre gir, kunne sønnen Harald berette. – Mi hørte alle når far nærmet seg heime, når han skulle gire ned. Da kom det noen rare lyder og et lite smell, i det han giret ned og kom trillende inn på tunet.

Harald Mæsel bor nå i Skotfoss, der han har bodd hele sitt liv etter de flyttet fra Herefoss.

Han fortalte også om da de nettopp var flyttet til Herefoss, og sitt møte med en annen lokalkjendis på fele.

– Du vett far var på en måte en sjelden prest, for han spilte fele. Musikalsk og god til å synge var han, men da han dro frem fela låt det så vakkert, minnest e. I den tida var ikke fele alltid så godt akseptert i noen kristne kretser.

– Det kom tidlig for øre hos Kristen Thomassen her på Herefoss, at det var kommet en felespillende prest til bygda. Så det tok ikke mange dagene før Kristen sto i tunet her mi nå befinner oss – og lurte på om ikke presten ville spille litt med han.

– E husker det så godt, der far satt på sofakanten, og Kristen på ein krakk når dei spilte ut dei vakreste tonene mi kunne høre. Sia spilte dei fleire ganger sammen, minnes sønnen.

I boka «Sanna» kommer det frem mange gode historier fra jenta som vokste opp, fra 4 til 6 år gammel. Når forfatteren leste opp enkelte historier fra boka, så kunne man blunde, og se for seg dette, som skjedde på den tid.

Fra da hun leikte på sin «eigen plass» under stølpehuset, til bekken hun helst ikke fikk leike i – og da hun ville stikke pinner i dei to håla i nasen på grisen. Men som hun gjentok til oss, noe er sannhet og noe fri diktning. I boka møter vi også jentene Randi og Marit. De er i virkeligheten Gjertrud Rislaa og Anne Margrete Herefoss Kristiansen, og var bestevenninner med Sanna, som da er forfatteren Reidun.

Tomas Mæsel var også med i Salongorkesteret til Sigmund Knutson på Birkeland.

– En gang hadde de øving her hjemme, og da måtte jeg synge for dem og spille på pianoet, minnes Liv. Det var fryktelig stas og jeg var veldig stolt kunne hun fortelle. Allerede da var det ett bredt og stort musikalsk miljø på Birkeland, noe man også ser den dag i dag.

Denne flotte kvelden med boklansering, fortellinger, bevertning og mimring i pausene ville aldri kommet i stand, om det ikke var for Else Berit Berge. Hun bor nå i den gamle presteboligen, som er blitt et mer moderne hus enn det var den gang. Man kan kjenne seg igjen i huset, blant annet i de «tre store stuene» som det er skrevet om i boka.

Else Berit fylte 75 år denne vakre augustkvelden, og fikk feiret dette på en helt unik måte.

Mange gikk hjem med flere gamle minner frisket opp i hukommelsen, mens andre fikk ett nytt innblikk i hvordan livet artet seg hos prestefamilien Mæsel på Herefoss for over 60 år siden.