April er synonymt med lammetid, og et hektisk høydepunkt for mange sauebønder. Det får vi oppleve på nært hold når vi avlegger sauefjøset til familien Birkenes på Rugsland et besøk. Her er hele familien sterkt engasjert i det som skjer. Vi treffer sauebonden Ommund, sammen med kona Hilde og barna Mari og Jørgen (begge 9 år), Anne (6 og et halvt år) og Ida (1 og et halvt år).

ENGASJERT FAMILIE. Hilde og Ommund med barna – fra venstre: Anne, Jørgen, Ida og Mari.

Familien på Rugsland har drevet med sauer i 10-12 år. Det første året med åtte sauer, men besetningen har økt jevnt og trutt, og de har hatt 40 sauer på det meste. De startet først med geiter noen år, men geitene viste seg å være en dårlig investering økonomisk, og de gikk derfor over til sauer.

– Det er noe bedre, men fortsatt ikke noen god investering, medgir Ommund og legger til at saueholdet deres først og fremst er for å pleie kulturlandskapet, men også fordi det er en fin ting som hele familien har blitt engasjert i.

I år har de 35 sauer som skal lamme. En fostertelling tidligere i år har forberedt dem på at de kan vente 70 lam.

– I snitt venter vi to lam for hver sau. Flere lam er kommet allerede, og ei søye fikk hele fem lam, sier han.

Det er ofte de litt eldre søyene som får flere lam. Her pleier også fødslene å gå greiest. Hvor mange som lever opp kan være vanskelig å si, men Ommund anslår at av 70 lam så vil kanskje 60 leve opp.

Foruten å være sauebonde på hobbybasis jobber han som ingeniør hos MH Wirth. Selv i en hektisk lammetid prøver han å holde seg i full jobb, men han har noen fleksibel arbeidstid når lamminga pågår for fullt.

– I år har jeg foreløpig jobbet fullt, bare sovet litt lite. Dette er absolutt den beste tida. Det er nå det er gøy. Det skjer mye og hele familien følger nøye med, sier han.

Så fort ungene er ferdig på skolen tar de turen til sauefjøset for å se om det har skjedd noe siden sist, og det er kommet flere lam i båsene.

– De første lamma kom 2. påskedag. De tre store hadde lagt seg, men vi vekket dem og de fikk være med i fjøset klokka ni på kvelden. Barna bidrar mye. De hjelper med å hente ting, tørker og flytter lamma og så videre, sier Hilde.

Dagen før avisa var innom var det hektisk. Da kom det mange på kort tid, og noen var av det mer kompliserte slaget. Men det ordnet seg heldigvis greit.

– Stort sett går lamminga greit, men vi driver med dette for gøy, sier han, og medgir at selv om han har drevet med det i noen år og etter hvert opparbeidet erfaring på vanskelige fødsler og på å justere fosterstillingene så er terskelen lav for å ringe etter veterinær om noe skulle gå galt.

– Jeg gruet meg mye første gangene om det skulle skje oppstå problemer med feilstillinger under fødsel eller lignende. Om det oppstår noe følger jeg en greit instruert plan fra Nortura om hva jeg skal gjøre. Jeg er blitt mer dreven nå, og tar det som oftest på strak arm, sier Ommund.

Med så mange lam så blir det ikke til at de nyfødte får navn. Unntakene er tåtelammene. De følges nøyere opp, de blir tammere og man blir nærere knyttet til dem.

– Vi ser helst ikke at sauene går med mer enn to lam. Den tredje kan gjerne bli litt underernært, at de to andre er flinkere til å ta til seg. Det tredje lammet blir som regel flasket opp som tåtelam, hvor vi selv sørger for å gi dem næring i form av melkepulver, forklarer Ommund.

– Ungene er engasjert i det meste av saueholdet. Men spesielt er de ivrige under lammetida. Foruten at ungene hjelper til, så er også min far Jørgen ivrig med hele året, forteller Ommund.

Det er ikke bare fryd og glede over nye lam. Det er alltid noen av lammene som dør. Noe vi og fikk oppleve da vi var innom. Sønnen Jørgen på 9 år stikker hodet inn for å høre hvordan det har gått. Når Ommund forteller at det ene lammet ikke klarte seg, registrerer han det som et faktum. Det er noe som kan skje, og de synes som om barna allerede er vel vant med det. Mari på 9 år har vært med på lamming i noen år, og vil gjerne prøve seg med litt mer ansvar. Hun er ikke av veien for å selv justere fosterstillingen før fødselen, men får ikke prøve seg riktig ennå.

Hvordan er det å være med på lamminga spør vi Jørgen (9).

– Det er bare gøy å være med. Men jeg kan nok innrømme at det noen ganger kan det være litt blodig og ekkelt, sier Jørgen.

Vi må stadig ut og se om det skjer noe. Akkurat nå ser det ikke ut som noen tegn på forestående fødsel, men vi vet jo aldri, plutselig er de i gang. De eldste sauene er mest selvgående og mange fødsler går greit av seg selv. Da vi kom i fjøset i dag tidlig ble vi møtt av tre nyfødte lam. Totalt sett har vi fått 28 lam nå, og alle er hvite, sier Ommund.

Det at alle er hvite får dem til å lure på avlsinnsatsen til deres hvite og svarte vær. Lite tyder på at dens gener er spredd videre.

– Foreløpig har vi bare fått hvite lam. Vi har to værer. En hvit og en som er hvit med svart hode. Om det fortsetter slik kan de tyde på at den svarte væren ikke har fått gjort jobben sin, sier Ommund, uten å spekulere så mye mer på den svarte værens fremtidsutsikter.

Ommund og Hilde overtok gården for 6 års siden. Ommund har selv ikke vokst opp med dyr. Nå har de både sau, høner, geiter katt og hund, og gleder seg nå stort over dyreholdet sammen med barna. Mari (9) har stor glede av dyra og sier hun ønsker seg dyr selv. Både sau, hest, ku, hund, katt og høner, og hun kan godt tenke seg å jobbe med dyr.

Det er et hobbybruk og de har et felles sauebeitelag, Ytterdalen Skaubeitelag, med flere andre. Når det gjelder kjøttet så leverer de alt og spiser lite selv.

– Nå blir de i fjøset frem til vi slipper de ut på beite en stund ute i mai, når det er 10 cm gress, avslutter Ommund.