Våren er kommet til Birkenes. De første blomstene er kommet frem, gangstier feies for sand og grus, og lettere sko er på bena. Denne lysere og varmere årstiden gir de fleste av oss mer energi og overskudd. Samtidig henger det noe destruktivt over Birkenes for tiden. Debatter som dessverre tapper mange av for energi. Debatter der tonen er tøff, personlig, og nyansene i selve debatten forsvinner. Slik skal vi ikke og kan vi ikke ha det! Vi må kunne fare vel med hverandre, og klarer å stå i ulikhet.
Den debatten som skaper mest støy er vindkraft. De som ønsker vindkraft argumenterer for klima – mer fornybar energi, Norge som fornybarnasjon, mer elektrisitet og lav kraftpris, og distriktsutvikling og verdiskaping. Motstandere trekker frem naturhensyn og artsmangfold, landskapsendring, nok energi allerede og lite demokratisk prosess (Mikaela Vasstrøm, Universitetet i Agder). Dette er innhold i en debatt jeg kan forholde meg til. Der skal jeg gjerne delta i diskusjonen, og leve godt med en flertallsbeslutning. Uansett utfall. Dessverre klarer ikke vi å drøfte innhold. Og det er et stort tap for oss. Ikke bare i Birkenes, men hele samfunnet for øvrig. For jeg tror de aller fleste av oss kan være enige i at Norge må ta en overgang til et lavkarbonsamfunn og da må vi klare å drøfte hvilke virkemidler vi skal bruke. Det verste som kan skje er at vi får stillstand.
I tillegg til å se på en debatt preget av polemikk, så er jeg oppriktig bekymret for konsekvensen av det vi ser i disse prosessen. Konsekvensen for innbyggeres rett på innflytelse og kommunen som en selvstendig demokratisk arena. Hvor er vi egentlig på vei, og tenker vi over hvilke makt- og demokratistrukturer vi bygger? Går vi tilbake til 2003 så finner vi den siste makt og demokratiutredningen som er gjort i Norge. Den trekk opp noen konklusjoner som jeg gjerne vil dele og reflektere over. Og jeg håper dere også gjør det i lys av prosessene vi ser i vindkraftsaken.
«Stemmar tel, men ressursar avgjer» (Rokkan, 1987). «Den korporative kanal» er et alternativ til folkevalgte organer som påvirkningsvei. Over tid har man sett at organisasjoner og andre interessegrupper har bygd opp et mer profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat med sikte på lobbying overfor beslutningstakere og gjennom massemedia. Påvirkning gjennom aksjoner, lobbying og markedsvalg gir korrektiver til politikere og produsenter, men disse påvirkningskanalene er samtidig karakterisert ved at evnen og ressursene til å gjøre seg gjeldende er ulikt fordelt. De krever artikuleringsevne, organisasjonsmakt, kontaktnett og kjøpekraft. Jeg undres over om vi står overfor en stor demokratisk ubalanse? Der alle innbyggere ikke får delta. Jeg undres også om Edvar Lysen (Aftenposten 2019) har rett: er det slik at «Stemmer teller stadig mindre, ressurser avgjør stadig meir»? i dag?
«Juristifisering». Jus er blitt viktigere i politisk interessekamp. Jurister blandes inn i de politiske avveiningene, det reduserer vårt politiske skjønn og undergraver demokratiet. Jeg synes Anne-Mette Magnussen (Dagbladet 2016) sa det på en god måte. Spørsmål om hva som er riktig, rettferdig, godt eller ønskelig skal i demokratiske samfunn avgjøres av folkevalgte eller berørte parter. Jurister kan ikke bli de nye politikerne.
«Rommet for lokalt demokrati er smalest i Norge» (Baldersheim mfl. 2018). Det kommunale selvstyre har mistet mye av sitt innhold gjennom kombinasjonen av rettighetslover, statlige pålegg og budsjettknapphet. Dette resulterer i makt uten ansvar og ansvar uten makt. Kommunene sitter igjen med råderett over rent lokale saker og administrativt ansvar for statlig politikk. Jeg undres om vi reflekterer over konsekvensene når vi ber statlig inngripen i lokal saker? Ønsker vi ikke lokal råderett?
Jeg vil avslutte med makt- og demokratiutrednings konklusjon: Demokratiet blir utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert. Når betydningen av demokrati overføres fra folkestyret som formell beslutningsform til ulike former for tilleggsdemokrati, blir forvitringen av folkestyret tildekket og skillet mellom demokrati og ikke-demokrati utydelig.
Uansett standpunkt i ulike saker. Vi har alle et ansvar for å ivareta og utvikle den demokratiske arenaen vår, og det innebærer blant annet respekt, toleranse, dialog og medvirkning.
