Vi fra Birkenes er jo heldige og fikk utdelt den herligste dialekt, men jeg har begynt å tenke på om jeg og min generasjon står og tillater at våre barn brenner den identitetsbroa opp.
Jeg begynte å prate sent på 80-tallet, og naboen rett over 50-tallet.
Han sier mange ord og utrykk jeg aldri har hørt før, dialekta er noe ulik, men folk hadde nok forbundet oss i samme stedsretningen sånn nogenlunde.
Han går «på røysa», jeg skal «på søpla», men tenåringene mine går «på miljøstasjonen.»
Han hadde «lærerinne», jeg hadde «frøken» og ungene mine har «kontaktlærer.»
De sier «vi» og «ikke». Bokmål, med svak tvungen dialekt.
Naboen mener han «sadd still», jeg «satt stille», men ungene mine mener bestemt at de sitter helt «chill» på skolen.
Da jeg var ungdom for 20 år siden var foreldre og lærere skråsikre på at vi kom til å bli særdeles dårlig i rettskriving, og at vi kom til å bli helt ødelagt av å skrive tekstmeldinger.
Vi forkortet jo «meg» til «me», «jeg» til «e» – og hoppa over mellomromstegnet.
Dette gjorde vi fordi at hver tekstmelding kostet 1 krone å sende, og det var kun plass til 100 tegn pr. sms.
Vi sparte penger.
Ungdommene i dag har ikke viska ut dialekta på meldinger, de har bytta hele språket. De skriver veldig mye engelsk, og de bruker utrolig mange slengord på engelsk midt i en norsk setning.
Jeg hang hos «Jens på vidjon», men ungene mine sier at «de bare chiller rundt, basically helt random»?!
Det er visst heilt «ut» å skrive tekstmeldinger, men på snap må jeg egentlig bruke Google translate og ordbok for å kommunisere.
Om man sender en snap av snøkrystaller og skriver «ha en fin dag!» – får man tilbake bilde av datterens panne og det står «wml» som tekst.
Da må man jo spørre en del før man får til svar at det betyr «Wish me luck» – hun har jo tross alt matteprøve!
Idk står for «I dont know.»
Idc som betyr «I dont care»
Gn – good Night
Mc – jeg vett da faulan om det er McDonald’s eller Merry Christmas…
Litt irritert slår jeg på TV.
Men der var det i grunn også det gått i en retning for langt.
Da jeg var liten, var det sjeldent at man hørte banneord på TV og radio. Om det kom, ble det sensurert med en pipelyd. Nå syns jeg det hagler løs med banning, spesielt på internett, men også på både NRK og TV2 i «beste sendetid» og på klokkeslett for familietid.
Vi så på en episode av familieprogrammet 71 grader nord, men mor i huset endte opp pinlig flau. Det var nesten som en konkurranse om mest mulig banning, dårligst ordforråd, eller oppføre seg mest mulig overdrevent vulgært, karslig og krekselig.
Jeg er ganske hardhudet, men jeg pekte bestemt med fjernkontrollen og gav beskjed om at «det her’re blekker jeg rett av!»
Da så husets ungdom rart på meg, rista på hode, smålo litt nesevis, og sa til hverandre: «Er ikke mamma basically blitt litt slitt»?
Inni meg tenker jeg med meg selv – jeg og naboen hadde endt opp på rundt Birkeland om folk skulle sendt oss hjem utifra dialekta. Selv om han sier borkelandgutt, og jeg «borkis».
Men ungene mine. De hadde jeg nok måtte pelle opp enten i hovedstaden eller i USA hvis dei skulle blitt målt i samme skala.
Då hadde de nok huska på «kan’kje mi bli’me heim te du?» Å ønska sæ «ord og uttrykk fra gamle Birkenes» i julegave.
Strøget, Striba, Hollywood! Nei, mi må ikkje der…
