Travle tider

Høstjevndøgn er såvidt bak oss, og det er tid for å få det meste inn.

På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.

Det var en litt kald sommer, i motsetning til fjoråret. Siste uka har vært mildt sagt full av kontraster. Frosten tok både skaugum og georginer her, og mere til, før det plutselig var sommervarme og heilt nydelig å være ute igjen. Det hjalp ikke georginene, men det fikk humøret til å bedre seg for meg, så lenge det varte. Det gjelder å få med seg slike skinnende dager og ta godt vare på dem nå når nettene blir lengre enn dagene igjen.

Nå er det tilbake det som har dominert på værfronten igjen. Det er grått, og det kommer ned akkurat nok regn til å bli skikkelig grisete skitten når potetene skal opp av jorda for vinterlagring. Det er litt i seineste laget, kanskje, men det har jeg gjort så mange ganger før. Bedre å gjøre det litt seint, enn at de begynner å tape seg i kjelleren fordi det er for varmt. De ligger godt i jorda, og snart er jeg ferdig, uansett. Jeg har ikke glemt at rinet lå hvitt i alle skygger for bare et par dager siden. Tida er inne, litt hver dag, og så blir man ferdig. Det er tross alt flere ting som skal inn, og legges på lager. Knoller og røtter, og hagemøbler, og ellers det som måtte være gjenglemt rundt omkring. Det er best å ta noen ekstra runder på høsten, ettersom jeg har oppdaga at jeg aldri slutter å legge fra meg ting på mer eller mindre lure steder som er heilt umulig å ikke huske. Det er bare tull, jeg husker det ikke før jeg endelig finner det igjen. Derfor tror jeg det er best å huske at sånt gjør man ikke, rett og slett.

Det er alltid en liten tristhet når september går mot slutten og nok en sommer er over. Vinter er ikke like trivelig, med kulde og måking av snø.  Men først høsten, heldigvis. Kanskje blir det en fantastisk høst med sterke farger og litt varme ennå i sola på dagene. Det er bestandig lov å være litt optimist, og regnet slutter igjen, det. I mellomtida får vi bare bruke regntøy og være ute så mye som mulig. Det er ikke sunt å sitte for mye stille, vi er skapt for bevegelse. Og regn og regntøy støtter min beste teori om at jevn fart, jevnt sig, fører til målet. Det går ikke å bevege seg fort i sånt utstyr, selv om det er lettere enn i de fryktelig stive regnfrakkene jeg husker fra før om årene. De som hadde nesten knirkelyder, og alltid lukta surt uansett. Verden har gått litt framover og gitt oss litt mer behagelig utstyr nå. Men vannet renner fremdeles ned i støvlene hvis man ikke passer på at alt er behørig ordna til.

Innspurten er i gang, og det må fullføres uansett vær. Etter det som må skje ute er det fremdeles en del å foreta seg med å sette det bort, fryse og hermetisere og nå også noen forsøk på å fermentere. Alt for å produsere maten selv, alt for å vite hvordan den har blitt til. Smaken er annerledes, kanskje fordi jord ikke er akkurat lik overalt. Heller ikke stellet av plantene blir likt. Uansett, litt lite avling i år, synes jeg. Men gleden over den er den samme, og takknemligheten over alt det som gror og har grodd. Det er sånt stort mangfold og så mye som er avhengig av det grønne, av plantene. Det er faktisk alt. Uten dem var det ikke liv laga her. Takknemlighet er heilt på sin plass.