På baksida av norske førerkort er det nå prenta inn tre vers av Henrik Wergelands kjente sang «Vi ere en Nation vi med, vi Smaa, en Alen lange».
Henrik Wergeland var en romantisk dikter. Men han var så mye mer. Han var en ivrig samfunnsdebattant, skrev bøker og avhandlinger – og sto på barrikadene for den lille kvinne og manns rett i bygd og by her heime, og ute i den store verden. En vidsynt verdensborger. Og framfor noen annen regnes han som stifteren av 17. mai-feiringa vår.
De første tiåra etter 1814 var feiring av grunnloven noe våre svenske unionskonger så på med lite blide øyne. De hadde jo fått landet vårt som krigsbytte av engelskmennene etter Napoleons-krigene, og tillot ikke at Norge ville gjøre seg til herre i eget hus.
17. mai i år er det 190 år siden Torvslaget i Christiania. I 1828 hadde den svenske unionskongen Carl Johan – ja, han franske Bernadotte som har gitt navn til vår hovedstads folketoggate – innført forbud mot feiring av grunnlovsdagen vår. Dette provoserte ikke minst den demokratisk tenkende republikaneren Henrik Wergeland.
I 1829 falt 17. mai på en søndag. Og det var varmende vårsol og folksomt i Christianias gater og parker. Sjølstendighetsforkjempere hadde på forhånd delt ut løpesedler og små hefter med nasjonsbyggende sanger. Myndighetene var blitt urolige for hva som kunne skje denne dagen, og hele hovedstadens politistyrke var satt i beredskap – politimester, adjutant, overkonstabel og samtlige ni betjenter.
Ved 18-tida trakk mange skuelystne ned til bryggene i Bjørvika for å overvære Postverkets første dampbåt Constitutionens ankomst fra vestlandsbyen Christiansand. Så snart folkemengda fikk øye på skipet med det symbolske navnet komme innover fjorden, starta ungdommen å rope «hurra, hurra». Oppe på en voll stod unge Henrik Wergeland i studentuniform, og fulgte opp med «leve Constitutionen» – av allmuen tolka som «leve grunnloven». Kongemaktas representanter var opprørte. Når så folkemengda tok fram de utdelte heftene og sang «For Norge, kjempers fødeland» og «Sønner av Norge» for full hals, ble stemninga og allmuens kampglød bare forsterka. Frihetslengsel dirra i lufta. Hva ville denne 17. maikvelden bringe?
Festningens fotjegere og kavaleriet ble satt inn i et forsøk på å få folk til trekke heim. Uvilja var stor, og folk forskansa seg rundt Stortorvet. Det skal ikke ha blitt avfyrt skudd, men i kamphandlingene ble fleire hardt skadd. Utpå natta fikk Henrik Wergeland et sabelslag over ryggen borte i Kirkegata. Studentuniforma spjæra, og den ble levert sammen med ei anklage til festningskommandant Wedel-Jarlsberg. Den demokratikjempende teologistudenten godtok ikke å få studentantrekket sitt «skiendet» av kongens menn. Klaga hans brakte latter i rådstua. Men hos allmuen ble vågale Wergeland en helt.
I august 1829 gjorde Henrik Wergeland ei tegning av Torvslaget, men da under psevdonymet Siful Sifadda. Det skulle ta fleire år før noen våget å holde en 17. mai-tale som hylla Eidsvoll-grunnloven. Den ble holdt i 1833 – av Henrik Wergeland. Samme år fikk vi det såkalte «Bondestortinget», det første Stortinget hvor embetsmenn og byborgere kom i mindretall. Etter hvert kom formannskapslovene, som dagens lokaldemokrati er tufta på.
Henrik Wergeland ble født i Dronningens tverrgade i Chistiansand 17. juni i 1808, og hadde barneåra i Kvadraturen. Mora Alette Dorothea (født Thaulow) var av ei velholden dansk-skotsk innvandra slekt. Faren Niels Lassesen kom fra fattige kår på Verkland i Ytre Sogn. Etter teologistudier forfina han navnet sitt til Nicolai Wergeland.
Henrik Wergeland var bare ni år gammel da familien flytta til Eidsvoll, der faren ble en populær sogneprest. Nicolai Wergeland var også en av grunnlovsmennene i 1814. Han forfatta til og med et eget forslag til ny grunnlov, som ble forkasta. Også en annen i grunnlovsforsamlinga lagde sitt eget forslag. Det var hans uvenn, temperamentsfulle overkrigskommissær Vincents Sebbelow fra Christiansand, som i 1807 hadde tapt en rettstvist om lastebommen i Flakksvann – og da serverte følgende frekkhet mot bonden Poul Olsen på Østre Mollestad: ”Saa almindelig bekiendt for sin naturlige enfoldighed og vankundighed at han har det største krav paa sine medmenneskers medlidende overbærenhed”. Store norske leksikon gjengir et rykte om at Sebbelow var en «hemmelig» sønn av danske kong Christian 7. og hans prostituerte elskerinne «Støvlett-Kathrine». Også Sebbelows grunnlovsforslag ble vraka. Grunnlovsteksten som ble vedtatt, var i stor grad forma av juristen Christian Magnus Falsen.
I grunnen er det nesten ufattelig at vår lokalt utsendte, unionisten Thomas Bryn i Herefoss, og de andre Eidsvoll-mennene i det hele tatt fikk på plass en grunnlov våren 1814. De klarte å helle i seg flere tusen liter vin og masse brennevin. Ifølge historiker Karsten Alnæs (VG 28.04.2014) inkluderte den daglige frokosten «madeira, øl og dram». Så grunnloven vi feirer hver 17. mai må sannelig ha blitt til i både rus og bakrus.
I 1825 flytta Henrik Wergeland inn til hovedstaden, også han for å studere teologi. Jobb som prest fikk han aldri. Men i 1840 ble den kunnskapsrike «17. mai-kongen» tilsatt som riksarkivar, med kontor på Agershuus Fæstning. I Kruttårnet her hadde Christian Lofthuus sittet som livstidsfange. Også fleire av bondeopprørerens medhjelpere hadde hatt kortere fangeopphold her på festninga – herefossingene Halvor Kittelsen Gauslaa, Knut Pedersen Stoveland, Torjus Knutsen Aamli, Aanon Pedersen Stie og Osmund Larsen Rodalen.
Christian Lofthuus ble tidlig i feiring av 17. mai henta fram som en av nasjonens frihetshelter. På 17. mai i 1838 skreiv Henrik Wergeland om bondeopprøreren med birkenesrøtter i sitt eget patriotiske flyveblad For Menigmand. I 1842 trykte Christiansandsposten 18 kapitler med Wergelands store studie av Lofthuus – og hans store bondebevegelse, som visstnok skal ha blitt organisert på det gamle gjestgiveriet i Aardalen. Studien utgjør over 150 sider i de Samlede skrifter etter Wergeland. På denne tida skreiv Wergeland også sine tre bind av Norges Constitutions Historie. Og ikke minst arbeidet han da intenst med å få Stortinget til å endre grunnlovens rasistiske paragraf 2, som nekta spesielt jøder adgang til landet vårt. Wergeland døde før endringa skjedde, men har i ettertida fortjent fått æra for at også jøder fikk komme hit.
Historia om opprøreren og frihetshelten Lofthuus, som etter hvert levde på konstant flukt, er en del av vår lokale arv. Mora hans, Tarjer, var datter av Helje Nilsdatter fra Væting og Kittel Anderssen fra Gauslå.
Christian Lofthuus hadde mange slektninger og medhjelpere rundt på gårder i Birkenes. Det ble sendt rundt budstikker og lest opp oppfordringer på kirkebakkene. Ulovlige «seteler» ble visst oppbevart bl.a. hos Halvor Tallaksen i Sundtjønn.
I oktober 1786 gjorde Lofthuus en tredje protesttur mot København – gjennom Sverige. I reisepasset var da hjelperne Niels Halvorsen Fjeldskaar, Jens Juhrsen Flak, Alf Halvorsen Nesbu, Peder Hoskuldsen Heimdal og Tellef Hansen Vinterhus oppført. På denne turen var de bevæpna med børser. Imidlertid hadde Lofthuus da en arrestordre hengende over seg. Han tok derfor ikke sjansen på å gå i land i Danmark, og de snudde heimover igjen.
På Øvre Haabesland hadde fredløse Lofthuus sin råspreke beskytter Peder Øygarden. Aslak Svendsen Haabesland hadde en sentral rolle i Lofthuusbevegelsen, og har blitt omtalt som «hovdingen, nest Christian». Og Tønnes Jonsen fra Spjote klarte å hindre en arrestasjon av bondeopprøreren på Møglestu.
Kjent er også bondemøtet på Rislå tirsdag 27. juni i 1786, og det enorme toget med bevæpna bønder fra Herefoss ned til Birkeland seint på høsten samme år.
Etter at frihetskjempen Christian Lofthus døde i 1797, og i ly av nattas mørke ble begravd i «Forbrydernes Hiørne» av Christ-kirkegården i hovedstaden, så mange på ham som en martyr. Henrik Wergeland skreiv en lang sangtekst – Den norske almuestalsmand – med vår lokale bondeopprører i tankene. Her lyder det fra poeten: «Hvi dyrker han roligen ikke sin Ager? Mon Gud ham som Ild gjennem Dalene jager?» – og avslutningsvis at hans «Blodstrøm forlængst er i Jorden nedrundet, og Aanden en svalende Stjerne har fundet».
I svært mye av Wergelands diktning har religion en sentral plass. Men noen fast prestestilling fikk han altså aldri. Kanskje ble det sånn fordi han tenkte og uttrykte seg så fritt. Bl.a. mente han at alle prester, uansett hvilken trosretning de bekjente seg til, skulle være «Folkelærere» – og ikke spille roller som «Midlere mellom Himmel og Jord». Og enda verre for mange; Wergeland trodde ikke på noen personlig djevel.
Så var det vandelen da. En kveld ble det i hovedstadens sentrum sett en mann og ei naken kvinne i gang med en noe spesiell paringslek. Akta skjedde mens paret «skal ha ridd til hest gjennom en folkemengde» (Dagbladet 03.07.2006). Og mannen på hesteryggen, det var Henrik Wergeland. At han sammen med kamerater hyppig var en lite edru gjest i byens skjenkestuer, og var blant de av hovedstadens borgere som hadde kundeforhold til prostituerte, gjorde det nok ikke enklere å nå opp ved utlyste prestekall.
Men også rebellen Henrik Wergeland ble med åra voksen i sin livsførsel, og en høyt akta mann. Som nevnt ble han riksarkivar. Og han som hadde trossa kongens forbud mot feiring av nasjonaldagen vår, fikk seg i 1841 boligtomt i kongens park ved Slottet. Symbolsk valgte han 17. mai dette året som innflyttingsdag i sin nybygde heim Grotten. Trolig er dette Norges første sveitserhus. Wergeland var et menneske som orienterte seg både bakover og framover i tid. I dag er Grotten nasjonens æresbolig for kunstnere, med adressen Wergelandsveien 2.
Det har vært hevda at Henrik Wergeland mot slutten av sitt ganske korte liv ble en troende muslim. Han døde 12. juli i 1845 – drøyt 37 år gammel. I et brev til sin far Nicolai, datert 17. mai samme år, skreiv han: «Jeg døer som Deist som en Allahs oprigtige dyrker». Ordet Deist er et ord brukt innen religionsfilosofi i opplysningstida. Wergeland-forsker Dagne Groven Myhren skriver i en artikkel (Aftenposten 19.10.2011) at hans bruk av ordet Allah i brevet, må ha vært fordi det «betyr Gud, hverken mer eller mindre […] dessuten bekjenner jøder, kristne og muslimer seg til Abrahams, Isaks og Jakobs gud».
Uansett hvem man tror på, humanistisk syn, politisk ståsted, hudfarge, alder, kjønn og legning – 17. mai bør feires av alle. Det handler sannelig om frihet det har vært kjempa for.
Sigbjørn Tveite
