Slik ble sauen stor, hvit og moderne

Norges desidert vanligste sau er hvit og ganske kraftig. Men går vi 200 år tilbake i tid, var det nesten bare grå sauer på norske gårder. Og mange av dem hadde horn.

Trodde du at de hvite ulldottene du ser på sommerbeitene, alltid har sett slik ut? Tro om igjen. Rasen norsk kvit sau utgjør i dag rundt 70 prosent av alle sauer i landet. Likevel er den en veldig moderne variant av husdyret vi har hatt i flere tusen år.

Veien fram til den store, hvite sauens dominans har lært lang. I boka «En hyllest til sauen – Fortellinga om det lille dyret som bygde landet» deler biolog Anna Blix veien inn i tre etapper.

Fortidens ursau

Blix tar oss med til begynnelsen av det ulne dyrets liv som husdyr. Det er 10.000 år siden muflonen, ursauen, ble temmet i Midtøsten, skriver hun.

– Den første sauen kom til Norge for 5000–6000 år siden. Den var liten, grå, hardfør og hadde horn. Sauen gikk ute hele året og røytet ulla, og den var ganske lik ursauen, sier Blix.

Mens det i resten av Europa ble avlet fram nye raser, holdt «originalen» stand i Norge til midten av 1800-tallet. Rasen blir gjerne omtalt som gammelnorsk sau, villsau eller norrøn sau, og er en type nordeuropeisk korthalesau. Den ga greit med ull og kjøtt og hjalp bøndene med å rydde land. Det ble importert både engelske og spanske saueraseraser fra 1700-tallet, men ulla var annerledes, og dyra klarte seg ikke like godt her.

Industriell omveltning

På 1800-tallet steg folketallet, og det mer penger i omløp. Den industrielle revolusjonen var en viktig del av det neste kapittelet i norsk sauehistorie, forteller Blix.

– Vi fikk kontakt med kontinentet, vi hadde vannkraft og utviklet klesindustri. Det ble importert sau slik at man kunne utvikle ulike saueraser rundt om i landet. Avlen ble tilpasset markedet, men også lokale beiteressurser. Man fikk ulike raser på kysten og i innlandet, sier hun.

Siden det ble lettere å importere mat, kunne mer areal brukes på dyrehold. Markedet ville ha kjøtt, men også ull. De opprinnelige sauene hadde en type todelt ull som ble verdsatt for sine egenskaper. Men ulla fra de moderne sauene var lettere å håndtere mekanisk, og dette skulle bli viktig i det moderne Norge.

Utenlandske, langhalede raser som merinosauer, sjeviot og oxford down var med på å skape det som Blix kaller en 150-årsperiode med sauerikdom i Norge. Husdyrutstillinger belønnet bønder for gode dyr, det ble opprettet avlslag, og en statlig saueavlsgård organiserte salg. Bra med kjøtt og mye ull var kriterier som sto sterkt.

Den hvite sauen

Den tredje etappen i norsk sauehistorie startet for alvor etter andre verdenskrig, forteller Blix.

– Landbrukspolitikken ble endret, og det ble enda mer fokus på mye kjøtt og mange lam. Det ble også lettere å importere kraftfôr og grovfôr, og man ble mindre avhengig av lokale beiteressurser, sier hun.

Norsk kvit sau er hvit og ganske stor, gir mye kjøtt og får mange lam. Den er resultatet av avl på langhalede, hvite raser med britisk bakgrunn, som steigar, sjeviot, rygjasau og dalasau. Rasenavnet sitt fikk den først i 2000. Ei voksen søye veier gjerne 80–90 kilo, mens ei voksen søye av gammelnorsk sau ofte veier 30–50 kilo.

Det er debatt om hvorvidt dette har vært en god utvikling. Blix er ikke alene om å være kritisk til den voldsomme satsingen på norsk kvit sau.

Tolv nasjonale raser

I dag finnes det tolv nasjonale saueraser: steigarsau, blæset sau, dalasau, fuglestadbrogete sau, grå trøndersau, rygjasau, gammelnorsk spælsau, norsk pelssau, sjeviot, norsk kvit sau, gammelnorsk sau og spælsau. Alle spælsaurasene har korte haler og stammer fra den første sauen som kom til Norge. Flere av sauerasene er truet, ifølge statistikk fra Norsk genressurssenter.

Hvert land har ansvar for å bevare sitt biologiske mangfold. Norsk genressurssenter skal sikre at verken nasjonale husdyr, kulturplanter eller skogtrær går tapt, og sauerasene er en del av dette mangfoldet.

– Vi ønsker å ha variasjon innen artene og å komme videre med sauen. Hvis alle sauer er like, hvordan skal vi da få avlet det fram? Dette handler om kulturhistorie, kunnskap og beredskap. Vi vet ikke hva vi trenger i framtida, men biologisk mangfold gjør oss mer robuste, sier fagleder Nina Sæther ved Norsk genressurssenter.

En artikkel fra Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) foreslår håpefullt at framtidas avlsarbeid kanskje kan gi oss «kjøtt på fatet og varme klær, samtidig som vi får en tøffere sau med bedre flokkegenskaper».

Korthalesau i faresonen

Da det ble avlet fram nye saueraser i Norge, gikk det utover den norske korthalesauen. En redningsaksjon tidlig på 1900-tallet berget rasen den gang. Avarten gammelnorsk sau, også kalt villsau, har også blitt reddet. På 1950-tallet var det bare igjen noen få hundre dyr, men i dag er rasen solid.

Gammelnorsk spælsau har vært ille ute, men nye tall friskmelder også denne rasen, ifølge Sæther. Gledelig nok går det samme vei med flere av de nasjonale rasene.

– Kvit norsk sau er den som er avlet fram i takt med landbrukspolitikken. Det handler om kjøtt og tilvekst. Rasjonelt sett burde alle drevet med norsk kvit sau, siden det er den det er mest å tjene på. Men så har vi dem som går sine egne veier, forelsker seg i en annen rase eller har sau på noen små øyer og trenger andre egenskaper, sier hun.

– Totalt sett har det aldri vært så mange ulike saueraser i Norge som nå, inkludert utenlandske raser, forteller generalsekretær Lars Erik Wallin i Norsk Sau og Geit, den faglige medlemsorganisasjonen for norske saue- og geiteholdere.

Produktive dyr

Tilbake til norsk kvit sau. Anna Blix mener at vi har satset for hardt på den. Hun skriver om hvordan den produserer det vi ønsker, men samtidig spiser mer kraftfor og dyrket gress for å klare det.

Det norske kulturlandskapet er formet gjennom beitende dyr, og Blix forteller at flere av de gamle rasene er bedre rustet enn norsk kvit sau til å videreføre oppgaven. Det skyldes blant annet sauenes kosthold, fysikk og instinkter – hvor godt de klarer seg i naturen. Når Norge gror igjen, er det andre planter og dyr som også mister sin plass i naturen.

– Vi deler ikke synet om at den norske sauen ikke egner seg for beite. Mange sauebønder driver uten tap og produserer flotte lam på de ressursene som finnes. Det er lav selvforsyningsgrad i Norge, men dette er med på å øke den, sier Wallin i Norsk Sau og Geit, som er enig i at det trengs flere beitedyr.

Han legger ikke skjul på at det er forskjell mellom rasene, men påpeker at inntjening er viktig. Det å produsere mat ved hjelp av norske ressurser blir imidlertid et enda klarere mål framover, forteller han.

– Avlsarbeidet blir styrt mot dyr som produserer best mulig ut fra forutsetningene vi har i Norge. Det betyr også å utnytte utmarksbeitene, de unike ressursene. Men sauene vi har i dag, klarer seg godt på beitene, hevder Wallin.