Kjernefysiske våpen har truet jordas befolkning siden atombomben ble oppfunnet.
Energimengden som frigjøres når man behersker atomets indre, blir større og større.
«Hvis de ikke nå går med på våre betingelser, må de forvente et regn av ødeleggelse fra himmelen, på en måte ingen på jorda har sett før.»
Trusselen, ikke ulik nåtidige storpolitiske utsagn, kom fra den amerikanske presidenten Harry S. Truman i august 1945. Da hadde USAs atombombe allerede lagt den japanske byen Hiroshima i grus, og Nagasaki sto for tur.
Bare i Hiroshima ble flere hundre tusen mennesker drept til sammen – momentant og i etterkant. Og nesten nitti prosent av byen ble totalt ødelagt. Bomben som ble benyttet, hadde en sprengkraft tilsvarende minst 13.000 tonn konvensjonelt sprengstoff – TNT.
Senere har verdens atommakter utviklet kjernefysiske våpen med sprengkraft tilsvarende nesten 60 millioner tonn TNT. Eller drøyt 4.500 hiroshimabomber.
Fisjon, fusjon og begge deler
– Den voldsomme energien i kjernefysiske våpen utløses når atomkjerner enten splittes – fisjonerer, eller smelter sammen – fusjonerer. Det vi tradisjonelt kaller atombomber, benytter energien fra fisjon av atomkjerner i uran og plutonium. I hydrogenbomber utnyttes derimot energien som frigjøres som følge av fusjon av atomkjerner i hydrogen, opplyser Elin Enger, forsker hos Forsvarets forskningsinstitutt.
En atombombe trenger en vanlig sprengladning, som for eksempel TNT, for å starte en kjedereaksjon hvor stadig flere atomkjerner fisjonerer og dermed utløser et skred av enorm samlet energi. Fusjon frigjør enda større mengder kjerneenergi.
Vi kjenner en lignende prosess fra stjernehimmelen, hvor det i sola og andre stjerners sentrum frigjøres så mye fusjonsenergi at vi kan se den som stråler ut i verdensrommet.
RADIOAKTIVITET: De kjernefysiske prøvesprengningene på russiske Novaja Semlja, førte til at norsk melk ble kontrollert for radioaktivitet på 1960-tallet.
Totalt 134 prøvesprengninger ble utført på Novaja Semlja, hvorav 87 foregikk i atmosfæren.
FOTO: Ivar Aaserud/NTB scanpix /
Bombe i bomba
For at fusjonen i en hydrogenbombe skal finne sted, kreves høyere temperatur og trykk enn det konvensjonelt sprengstoff kan utløse, og man benytter derfor en liten atombombe som sprengladning for å sette i gang fusjonen i den sekundære bomben.
– En hydrogenbombe er dermed en ekstremt kraftig kombinasjonsbombe. Den største vi kjenner til, ble prøvesprengt over Novaja Semlja i 1961. Den var på rundt 58 megatonn, forteller Elin Enger og tilføyer:
– Det er på grunn av den enorme eksplosjonen man registrerte under Nord-Koreas prøvesprengning nå i høst, at man kan gå ut ifra at dette dreide seg om en hydrogenbombe.
Skadelige forsøk
En kjernefysisk prøvesprengning er ikke noen simulert sprengning, men en helt virkelig eksplosjon. Disse kontrollerte prøvene benyttes for å teste våpenutvikling og -nyvinninger, samt som storpolitisk maktspråk, og har ikke til hensikt å skade mennesker. Selv om de likevel gjerne gjør det.
Radioaktivt materiale som spres i atmosfæren ved en kjerneeksplosjon, forurenser nemlig jorda som radioaktivt nedfall.
– Ved prøvesprengninger detoneres reelle kjernefysiske våpen. De sprenges i lufta, i ubefolkede områder eller – vanligst de siste åra – under jorda, opplyser Elin Enger og forklarer:
– Underjordiske tester foretas for å holde våpenutviklingen hemmelig, men også fordi prøver over bakken, «atmosfæriske tester», forårsaker store mengder radioaktiv forurensning. Følgeskadene er færre ved underjordiske eksplosjoner.
HIROSHIMA: Den japanske byen Hiroshima ble lagt i ruiner av en amerikansk atombombe, 6. august 1945.
Varme, spenning og stråling
En kjernefysisk eksplosjon utløser intens varme, i tillegg til at det oppstår en svært kraftig trykkbølge. Alt som befinner seg i nærheten, blir øyeblikkelig antent, pulverisert og blåst bort. Eksplosjonen vil dessuten gi intense kortvarige elektriske forstyrrelser, såkalt EMP – elektromagnetisk puls.
Denne genererer høy spenning, som kan forårsake brann og skader på elektrisk utstyr og hele strømnett. Kjernefysiske sprengninger frigjør også radioaktiv stråling, og om man eksponeres for denne, vil skadene kunne være store.
– Ved en kjernefysisk eksplosjon oppstår det stråling fordi atomkjernene endres og blir ustabile. De får et overskudd av energi som de vil kvitte seg med, og dette sendes ut i form av nøytroner og alfa-, beta- og gammastråler, forklarer Magne Guttormsen, professor i kjerne- og energifysikk ved Universitetet i Oslo.
De ulike strålene kan føre til kreft og skader på arvestoffet. Og på grunn av radioaktivt nedfall, samt mange radioaktive stoffers lange levetid, vil potensielle skadevirkninger kunne vedvare i årtier og ramme store områder. Jo større kjernefysiske bomber, desto mer stråling.
– Fusjonsbomber gir trolig noe mindre stråling enn fisjonsbomber, men stråling fra kjernefysiske våpen generelt må antas å skalere med størrelsen, mener Magne Guttormsen.
Grethe Brandsø
NTB
