Kunstner Barbro Raen Thomassen forteller om sin reise til Kina gjennom dette reisebrevet.
For å komme inn gjennom hovedporten til Lijang, den legendarisk vakre gamle kinesiske byen (på Unescos verdensarvliste), må man betale en avgift. Unntatt fra avgiften er fastboende, barn under 1,2 meters høyde, funksjonshemmede revolusjonære tjenestemenn, pensjonister som har vært medlemmer av partiet fra før 1. oktober 1949 og ellers gamle mennesker over 70, foruten turistguider med nasjonalt turistguide-sertifikat. Marianne og jeg oppfylte ingen av kriteriene.
15. oktober gikk vi ombord i Air-China-flyet som skulle ta oss til én måneds Artist-in-Residence opphold i Kina. Invitasjonen hadde kommet på nyåret: kunne Tore og jeg tenke oss et opphold som henholdsvis musiker og visuell kunstner høsten 2016 i Kunming? Kunming er hovedstaden i Yunnan-provinsen, helt sør i det veldige Midtens Rike, med grense mot Burma, Laos og Vietnam. I Kunming, som er en by med omkring åtte millioner innbyggere, finnes et nordisk senter med navn TCG Nordica, grunnlagt av en svensk bibliotekar, Anna Mellergård, og en kinesisk kulturarbeider. I logoens TCG, står T for Tomas Tranströmer, bibliotekarens favoritt-poet, mens C står for café og G for galleri. Kafédrift, kunst og kultur, billedkunst, litteratur, musikk, dans er utgangspunktet for dialog og utveksling mellom Kina og skandinaviske land.
For Tore var det ikke aktuelt. Jeg takket ja på betingelse av å få med meg min danske kollega, Marianne Rønnow, som medutstiller. Og slik ble det. Utstillingen med tittelen FAN, ble vårt 7. felles utstillingsprosjekt. De fleste av 2016-årets arbeidsdager kom til å dreie seg om forberedelser og tilvirkning av verkene som skulle stilles ut:
Med flyktningesituasjonen i Europa og Norges særdeles strenge politikk, ønsket jeg for min del å lage en kommentar. Engasjement for frø og planter har jeg jo lenge hatt. Jeg bestemte meg nå for å undersøke såkalt svartelistede planter, dvs. planter som myndighetene har klassifisert som uønskede, fordi de oppfattes som invaderende. De sprer seg tildels raskt og kan fortrenge opprinnelige arter, som på sin side klassifiseres som truede. Myndighetene har derfor satt i gang foretak for å begrense og tildels utrydde de uønskede artene. På listen av uønskede arter, står blant annet vakre planter som syriner, lupiner og rynkerose. Dessuten den rikt gulblomstrende stauden med det i dette tilfelle treffende navnet fagerfredløs. Store tegninger av disse svartelistede plantene, med et «not wanted» stempel, er min kommentar til hvordan Norge og Europa behandler strømmen av flyktninger: som en trussel, uønskede, «not wanted». Flyktningene kommer i båter over havet. Rynkerose (Rosa rugosa), som oppfattes som en av de største truslene mot norsk natur, kommer også over havet, fra England, Danmark, Tyskland, ved at frøene som dannes i denne rosens nyper, flyter på bølgene og slår rot langs norske strender. Rynkerose stammer opprinnelig fra Øst-Asia, fra Japan – og Kina. Utstillingen lot seg gjennomføre takket være økonomisk støtte fra Areopagos og Den norske ambassaden i Beijing.
Kina nå er et annet Kina enn bare for syv år siden, ved mitt forrige besøk. I 2009 gikk ikke så helt få av de eldre kledd i grå mao-jakke og -bukse. I løpet av mitt måneds-opphold 2016, talte jeg kun to stykker i mao-uniform. En av de mest interessante kunstnerne jeg ble kjent med, Lei Yan, hadde tidligere vært sykepleier i hæren. Hennes søster, foreldre og mann arbeidet alle i hæren. Hun utdannet seg etterhvert til billedkunstner ved det militære kunstakademiet, med dens realismepregede propagandastil, men oppdaget så muligheten til å uttrykke seg gjennom samtidskunsten. Hun samarbeidet på et tidspunkt med Judith Chicago. På kjente ikonaktige fotografier av Mao og hans menn fra «Den lange marsjen» byttet hun ansiktene ut med kvinners ansikter. «Hva om den lange marsjen hadde vært en feminist-bevegelse?» spør hun. Av militært kamuflasjestoff, fra klær både hun selv og hennes venner hadde brukt i militære operasjoner, sydde hun nå ubrukelige gjenstander i tekstil: tekanne, telefon, laptop, kamera, speil, flaske. I serien «Frozen Red» har hun bokstavelig talt frosset ned bilder og objekter fra Mao-tiden i lag av is som hun så fotograferer: en rød stjerne, en medalje, Maos lille røde, bilder av fremadstormende rødegardister. Bildene og objektene er ikke borte, men deformeres og oppløses idét det legger seg en ugjennomtrengelig hinne av avstand mellom betrakter og objekt. Over rødegardistenes glød: kald is. Samtidig oppnår hun gjennom isens virkninger, en ikke ubetydelig nostalgiskpreget skjønnhet. Kan hun gjøre dette ustraffet i dagens Kina? Det kan være grunner til å spørre seg. Balansegangen er krevende for mange kunstnere. Enkelte har måttet betale dyrt.
Sett utenfra, på overflaten, kan Kinas storbyer virke fullstendig kapitalistiske, med alt det verste vesten har å by på: reklameplakater overalt, for alt man trenger og alt man ikke trenger, svære nye kjøpesentre, nesten ikke sykler lenger, men mopeder og en raskt voksende bilpark, høyttalere som spyr ut vestlig-inspirert popmusikk. Finnes kommunisme igjen her annet enn på bildet av den store leder på pengesedlene? Ja, sier en av mine informanter, og den underliggende kontrollen er strammere nå enn ti år tilbake. Et skritt i riktig retning er imidlertid at ingen av provinsene selv lenger kan iverksette dødsstraff uten at dommen først har vært prøvd for den nasjonale domstolen.
En av mine fineste opplevelser i Kunming var møtet med kunstskolen for barn med psykisk utviklingshemming, i regi av Tre-selv-kirken, Trinity Church. Hver lørdag ettermiddag ble barna invitert til å male med en profesjonell kunstner som veileder, og til å synge. Er psykisk utviklingshemmede marginalisert i Skandinavia, er de det langt mer i Kina. Det er nært knyttet opp mot skam for foreldrene å ha et utviklingshemmet barn, og det finnes ytterst få tilbud for dem. Flere hadde opplevd å bli avvist i andre sammenhenger, her ble de ønsket velkommen. Og det i en Tre-selv-kirke, som av enkelte blir sett på med mistenksomme øyne, fordi det er en statskontrollert kirke i motsetning til husmenighetene. Det var stort å se barnas glede over å få uttrykke seg, og samtidig foreldrenes voksende stolthet.
TCG Nordica-kontakter genererer utveksling. Lillesand kunstforening har bedt meg være kurator for festivalutstillingen «Forsoning og nåde» 1.- 16. april 2017 med tre kinesiske kunstnere: Luo Fei, Su Yabi og Zhu Jiuyang, og tre norske: Laila Kongevold, Gunnar Torvund og Julie Arntzen.
Dessuten velkommen til å se «Not wanted» på Tingvatn museum (Hægebostad) 8.01 – 17.04.2017. Åpning søndag 8. januar kl 14.00, med minikonsert av Tore Thomassen.
Barbro Raen Thomassen,
15.12.2016
