– Kjære alle sammen!
Gratulerer med dagen! Små og store er pyntet til fest. FOR en dag! Vår egen grunnlovsdag, og det er god grunn til å rope hurra.
Nå skal jeg fortelle litt om den snilleste mannen jeg vet om. Jeg skal gå tilbake i tid, helt til to og et halvt år før krigen slutta, og fortelle om min far Arne Flakk.
Unggutten på 23 år hadde vært med i motstandsbevegelsen her i bygda, han ble tatt og satt i tysk fangenskap. Det endte opp med ni forskjellige konsentrasjonsleirer og en kamp for livet i to og et halvt år.
I Sachsenhausen var han sammen med flere kamerater her fra bygda. En dag skulle det bli annerledes, han skulle på transport. Det var tungt å bli skilt fra kameratene og ut i det ukjente alene. Transport visste de også at kunne bety døden. De ble studd inn i kuvogner tett i tett, uten mat og drikke i flere døgn, det var heller ikke do. De kom til Lublin, en leir mange kom inn i, nesten ingen ut igjen.
Pappa var en mann av få ord, han snakka ikke så mye om krigen da vi vokste opp, i likhet med mange andre som hadde vært i krigen.
Da jeg begynte å høre og lære om Auschwitz og køene inn til gasskammeret, måtte jeg spørre han, jeg visste jo han hadde vært i den leiren.
«Sto du virkelig i den køen pappa, den som førte inn til gasskammeret, måtte du gå til høyre, kunne du jobbe litt til. Måtte du gå til venstre, gikk du rett i gasskammeret?»
Han bare nikket, det var ikke så uvanlig det.
Den friske gutten som reiste fra Birkeland, var for lengst blitt til skinn og bein. I leirene var det hard jobbing fra morgen til kveld, gjerne med skjellsord, slag og spark, maten var en tynn suppe og en skalk.
Han var med på to dødsmarsjer. En om vinteren i 20 kuldegrader i tynn fangedrakt og trebunner.
Den andre om sommeren i like mange varmegrader og vel så det. Uten vann blir tunge og slimhinner som papp. Det var jo strengt forbudt å drikke fra elva som rant rett ved siden av. Det ligger i ordet, dødsmarsjer, det var ikke så mange som kom til målet…
På en av marsjene var han så utslitt, at han sa til kameraten sin fra Mosjøen: «Kan du hilse heim, for nå orker jeg ikke mer!» Svaret var: «Ta deg sammen Arne!» Så halta dei videre sammen og lagde seg et slagord: «Om vi ikke blir skutt, skal vi aldri, aldri gi opp!»
Det sier litt om hvor viktig det er med samhold, noen som støtter, og de kan hjelpe hverandre. Det hadde nok vært lett for pappa og lagt seg ned, men heldigvis hjalp kameraten. Samholdet med fangekameratene på Birkeland og rundt forbi i landet, det varte livet ut. De visst og de forsto.
Noe som ga de livslyst og håp, var Røde Kors pakkene som de fikk i noen leirer. De fikk litt mat, forskjellige ting de trengte og de delte broderlig. De visste at noen tenkte på de.
Krigen nærma seg slutten. De ble beordra ut av brakka, pappa tenkte at en transport til klarer jeg ikke. Men ute ble de møtt med vennlige ord og De Hvite Bussene, til og med ei nistepakke i setet. Da knakk han helt i sammen. Slag, spark og skjellsord gjør bare at en blir knallhard inni seg, men med omsorg og vennlighet kom tårene.
Krigen var slutt!!
FOR en glede!
Det var jubel over alt, og det er nå 80 år siden 2. verdenskrig slutta.
Det er store markeringer rundt 80 års jubileet. Det viser bare at vi aldri må glemme galskapen, vi vil jo ikke ha krig igjen. Så er det viktig å hedre de som kjempa for landet sitt.
HERLIG FRED!
Det er i grunnen et fint uttrykk. Herlig fred så glad jeg blir når elever fra Valstrand skole begynner å selge dopapir og tørkeruller. Da vet jeg at de skal på skoletur, de skal til Tyskland og Polen. De skal lære om konsentrasjonsleirene, og galskapen. Det er mye bedre å lære når de er i leirene, enn i klasserommet. Jeg har sjøl vært på to av turene, det er bare helt fantastisk. Her blir det også et kjempegodt samhold! Så tusen takk til lærerne på Valstrand skole som reiser med de, håper turene blir i all evighet framover.
Så kan vi jo få helt åndenød når vi ser ut i verden i dag. Mange land er i krig, og opplever tragedier som vi gjorde for 80 år siden. Land som ligger i ruiner, gale maktpersoner, humanitær krise og matmangel. Er det ikke rart at vi ikke er kommet lenger? At vi må krige?
Vi må være så evig takknemlige som bor her. Vi har fred og ro, vi har mat og vann, butikker, vi har det så tilrettelagt, til og med i naturen, røde merker så vi ikke skal gå oss vill, fantastisk! Vi kan si meininga vår. Det er utrolig godt og bo på Birkeland og selvfølgelig andre steder i Norge.
Så er det jo lov å ha et håp: Tenk om alle kunne levd i fred og fordragelighet med hverandre, alle kunne bare være venner, å ha forståelse for hverandre uten å dømme. Være litt rause, vi trenger ikke være like, men alle er like mye verd.
NYT FRIHETEN OG NYT DAGEN!
