Sommerprat ved brua

Gamle Mollestadbrua åpna for mange nye muligheter, da den sto ferdig for 112 år sida. Nå er snart et nytt kapittel skrevet om brua, som naboene på Mollestad har så kjær. Over sommeren står den klar til bruk igjen etter renovering. Vi samla fire av seniorene fra begge sider av Tovdalselva, til en prat med noen historier.

Osmund Mollestad (87), Johan Kristian Mollestad (87), Govert Mollestad (80) og Tor-Agnar Mollestad (78), har alle hatt brua som nabo gjennom store deler av livet.

Planen om å binde folket sammen på vest- og østsida av Mollestad med bru, begynte allerede på 1800-tallet. I 1877 ble det sendt søknad til amtstinget om bidrag til vei til Ogge. Veien sto ferdig i 1879, men uten bru. Først 33 år senere skulle det bli en stor folkefest på Mollestad, da brua «endelig» ble åpna.

BA samla de fire seniorene rundt et bord nede ved brua nå like før ferien, og fikk de til å fortelle litt om det de husker. Det ble en fin formiddagstime med kaffe og kake.

– Da saga på Hommeren oppe ved Flakksvann gikk konkurs rundt 1910, så blei den revet, og satt opp på Fossbekk. Steina etter saga blei slik mi er fortalt, brukt til brua her som fundament. Arbeidskarene som arbeidet her frakta steina mi nærmest sitter på nå, på isen den gang, fordi det var så kaldt den vinteren, innleder yngstemann Tor-Agnar.

Det var flere grunner til at kommunen ønska å bygge brua den gang. En av disse var for å få fram tømmeret fra skauen.

– Her har gått mange tømmerlass over, forteller lastebilkaren Tor-Agnar. – Jeg har sjøl kjørt mange lass over her, før den nye brua kom. Men det største lasset som er kjørt over her, uten å nevne navn på sjåføren, var på mellom 25 og 28 kubikkmeter. Dette var påler fra Stormonen, der det var hogd 50 kubikk. Det andre lasset turte ikke vedkommende å kjøre over, og kjørte heller heilt rundt Boen med det.

Govert, som har budd like ved brua i nær 75 år, og sett badegjester komme og gå på vestsida, forteller om storinnrykk på varme sommerdager.

– Mi har hatt mange badegjester gjennom tuna her, og spesielt etter at den nye brua åpna i 1979. Da blei det enklere å komme fra vestsida, og ned på badeplassen. Men de fleste har vist god folkeskikk, og ikke parkert rett oppi husa her.

Og badeplassen har vært et kjent sted for familier, barn og unge i mange år. Det å hoppe fra brua er det mange bygdefolk som har gjort. Men de færreste har klatret opp i brukonstruksjonen over brua og stupt og hoppa.

Osmund og Johan Kristian kan fortelle om to dristige ungdommer.

– Jagerflyger Peder Mollestad, som ble drept under krigen, var en tøffing i ungdommen. Han klatra så langt opp man kan komme på brua, og stupte ned i vannet. For å gjøre det riktig, måtte man treffe ett spesielt sted i elva under, så man ikke traff bunnen.

– Hvor djupt det er der det ble stupt og hoppa, er usikkert. Det samme med høyden fra øverste punkt. Det er jo avhengig av elvas størrelse. Men det må være 13-14 meter, mener Johan Kristian.

Osmund forteller videre.

– Min sønn Adolf kjente badeplassen godt og var en av få som kopierte Peder sine stup på 80 -tallet. Han klatret også så høyt opp han kunne, og stupte fra toppen av brua.

Vi ber gjengen om å fortelle litt om dugnadsånden ute på Mollestad.

– Nå er jo heile bygda vår drevet på mye dugnad, så det er jo ikke bare her ute hos oss den er god. Men klart det imponerer oss å se alle som stiller opp, og viser at de er glade i brua vår.

– Det som er spesielt gildt å se, er at det er så mange unge mennesker som ivrer etter å bevare brua og stedet rundt. Den er et samlingspunkt som alle er, og har vært glad i, i årtier, enes seniorene om.

Under krigen var hengebrua et knutepunkt som tyskerne passa på, og som ikke måtte bli utsatt for sabotasje. De to eldste, Osmund og Johan Kristian, las for presten sammen, og vokste opp på Mollestad i hop, og minnes krigen godt.

– Det var mye tyskere her ute og de okkuperte jo gårdene rundt her. Mi hadde jo tyskere tett på oss, og minnes godt at vaktholdet på brua var viktig. Det sto tyske vakter på begge sider av brua heile døgnet, for å unngå at det skulle skje sabotasje. Det var også en passende plass å kontrollere forbipasserende med hest, kjøretøyer og andre, forteller de to eldste.

Gutta vil også sende en takk til kommunen.

– Jeg minnes for omtrent 12-14 år siden, at jeg maste på kommunen om å bytte ut noen råtne bord på brua, forteller John Kristian.  – Jeg tror jeg maste i nær tre år før noe skjedde. Da jeg til slutt fikk tak i Nils Kåre Belland, så skjedde ting raskt. Det tok ikke mer enn én dag eller noe, så kom en lastebil med materialer, og vi fikk bytta ut de råtne plankene.

– Nå har kommunen vært helt fantastisk. De tok opp våre ønsker fort og har stilt opp på en helt utrulig måte, så her skal både politikere og administrasjon ha en stor takk, stemmer de alle sammen i.

Takk for praten og noen gode historier, karer.