Det var ei trist melding å få søndag morgen – Sigfrid Håkedal sovna inn lørdag kveld. Om få uker ville hun ha fylt 95 år.
Jeg lærte Sigfrid å kjenne etter at jeg begynte i BA for litt over fire år siden. Det tok ikke mange dagene før den lille kvinna, rik på meninger, satt seg godt til rette i sofaen på kontoret mitt.
Sigfrid var født helt tilbake på 1920-tallet. Men du verden så oppdatert hun var på nyhetsbildet – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Da var det bare å skyve unna andre gjøremål. For en halvtimes eller times prat med dette livserfarne, oppdaterte og reflekterte mennesket, var virkelig givende – og tankevekkende.
Og Sigrid kom titt og ofte tilbake, og slo seg ned i sofaen. Hun heia på lokalavisa. Og hun leverte små artikler og leserinnlegg til oss.
Så slutta den tidligere drosjesjåføren å kjøre bil. Da ble det til at hun ringte. – Sigbjørn, har du det travelt? Jeg har skrevet på noe igjen. Kan du komme ned og lese gjennom, og se på om du kan bruke det i avisa?
Så bar det ned til den koselige sokkelleiligheten hennes i Havane. Maksimalistisk møblert, med blomster, porselenspynt, klokkestrenger, familiebilder – og en stor godstol foran det sentralt plasserte fjernsynet. Det stod som oftest på, enten det var tidlig formiddag eller sein ettermiddag. Og det var nyhetssendingene som gjaldt. Det kunne jo plutselig skje noe i politikken, eller ute i den store verden, som Sigfrid nødig ville gå glipp av.
På salongbordet til Sigfrid lå det alltid ei stor bunke med siste dagers aviser – alltid gjennomlest.
Så leste hun høyt opp for meg det hun hadde skrevet på de siste dagene. Med kulepenn på linjert papir. – Tror du at dere kan bruke det?
Og det kunne vi jo stort sett. Historiske tilbakeblikk henta fra hennes gode hukommelse. Eller kommentarer til noe i lokalpolitikken eller det større nyhetsbildet.
Sigfrid var en meningsbærer. Hun kunne være direkte. Hun la ingenting imellom, og var ikke til å misforstå.
En dag fikk jeg øye på en papirlapp som hun hadde hengt opp på verandarekkverket sitt. – Sett en rakett i raua på Putin, og send han til månen, hadde hun skrevet med en tykk tusj. Nederst i hjørnet hadde hun gjort en tilføyelse med kulepennen sin. – Ingen retur.
Ikke akkurat til å misforstå hva Sigfrid mente. På få dager spredde klarteksten hennes seg til flere hundre tusen nordmenn på sosiale medier, og i VG.
I koronatida hadde Sigfrid et opphold på sykehjemmet. Der satt hun og tenkte. Og savna. Det var venninna Helga Håbesland, og det var lensmann Ole Gustav Henriksen. Og så var det den tidligere presten Geir Ola Tveit.
Sigfrid ville så gjerne dele sine nedskrevne tanker om dette med avisas lesere, og ringte etter meg. – Kjør opp i bakgården på sykehjemmet.
Og der, oppe i et vindu i andre etasje, stod den lille kvinna i morgenkåpe og kasta ut sitt håndskrevne innlegg.
Vi snakka om så mangt i de utallige samtalene våre. Også om de vanskelige tinga i livet. Og at du kunne kjenne på at livet nå hadde vært langt nok.
I går tok du kvelden for godt. Jeg unner deg virkelig hvilen nå, kjære samfunnsbygger, kjære venn!
Takk for det gode vennskapet – lærerikt og meningsfylt var det.
Mine tanker går i dag til barna og de andre i familien.
Sigbjørn
