BA tok turen ut i Dyreparken – møtte Julius og to dyrepassere fra bygda

Monica Wiig og Hildegunn Johannesen er to kjente, lokale ansikter i TV2 sitt populære program «Dyrepasserne», som har rullet over skjermen siden 2011. BA har møtt begge på arbeidsplassen deres, før nok en sommer står for døren i Kristiansand Dyrepark.

Dyreparken som ble åpnet i 1966, er den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge, bare slått av Holmenkollen. Den kombinerte dyre- og fornøyelsesparken drøyt 20 minutters kjøring fra Birkeland, har rundt 650 dyr fordelt på 127 forskjellige dyrearter.

Sjimpansen Julius er den mest berømte beboeren i parken. Han ble født i 1979, og vokste opp hjemme hos Edvard Moseid.

På vårt besøk hos dyrepasseren Hildegunn, møtte vi selvsagt også rikskjendisen, som nå er blitt 44 år gammel.

Vårt besøk starter derimot i Tapirhuset hos de to tapirene. Bonito og Fernando er opprinnelig fra Amazonas, og har slektskap med hester og neshorn.

Her er det Monica som har ansvaret og er i dag sammen med Vilde Tangnes fra Lillehammer, som skal ha opplæring som sommervikar, før sommerrushet setter inn.

– I dag skal Bonito få en dusj, innleder dyrepasser Monica.

– Disse to guttene er fra Amazonas og er to dyr jeg er veldig glad i, forteller hun mens hun henter ut Bonito fra innhegningen inne i «boligen».

Litt spent er man når denne fantastiske skapningen kommer ut, får noen godsaker av matmor, og skal hilse på. Passelig temperert vann fra en vannslange blir gjort klar og de to dyrepasserne begynner å dusje Bonito, som virkelig nyter å bli stelt med.

Mens beboeren som opprinnelig finnes i Amazonas blir dullet med, sitter reporteren på en liten stubbe borte i en krok. Dette har Bonito fått med seg og skal bort å hilse på. Med den lange bevegelige nesen sin, som kan minne om en ultrakort elefantsnabel, så er han oppe i ansiktet på han med fotoapparat og skriveblokk.

Med så vennlige og rolige gester er det på tide å hilse tilbake. Jeg startet usikkert å klø dette utrolig flotte dyret, noe «sør-amerikaneren» likte godt. Mens vi ble bedre kjent og tapiren fikk seg en god varm dusj, fikk jeg Monica til å fortelle om jobben og seg selv.

– Jeg har vært her i Dyreparken i over 20 år, og trives utrolig godt. Det begynte med at jeg jobbet ved tømmerenna de første to-tre somrene. Så søkte jeg om å bli dyrepasser i 2003, og fikk jobb da de søkte etter helg- og kveldsavløsere. Jeg har alltid vært glad i dyr og har hatt ulike dyr hjemme, og det var nok en fordel da jeg søkte den gang.

– Jeg er opprinnelig fra Iveland, men bor nå på gård på Tveide.

– For meg er det dyr hele døgnet, både her på jobb og hjemme på gården. På Tveide har vi sauer, hester og skotsk høylandsfe. Så det er nok å henge fingrene i kan man si, forteller hun mens hun klør Bonito på ryggen – og han storkoser seg.

Nå har Monica avdelingsansvaret i Barnas Afrika, som er en egen avdeling i Dyreparken. Der er det blant annet griser, geiter, esler, påfugler og høner. Dette er også dyr barna får hilse på, og kose med når de er på besøk.

I tillegg er hun på jobb hver fjerde helg med litt farligere dyr enn i Barnas Afrika. Da er hun på jobb med blant annet løvene og gepardene.

– Med så mange avdelinger og ulike dyr hos oss, så er det en fordel å kunne mer om bare de dyrene vi følger opp til vanlig. I ferier og ved sykdom kan flere av oss steppe inn på kort varsel, og dermed har man større kontinuitet til fordel for både dyr og vi som jobber her. I sommer skal jeg for eksempel være en del i avdelingen med de farlige dyrene, forteller hun.

– Fortell litt om arbeidshverdagen din?

– Den er veldig variert og byr på ulike oppdrag hele året. Nå er vi i lavsesong, men snart er det sommer med mye folk i parken, og da er det andre oppgaver enn på vinterhalvåret. Dyrene skal jo ha sine rutiner, med ulike oppfølginger, i tillegg til at de får mat. Det er også mye vedlikehold som skal gjøres, planlegging og andre ting.

– Det er mye fysisk i jobben, og her må man selv være litt apekatt for å få ordnet ting til tider. Man må virkelig holde seg i form, for å følge opp alt man skal, og for å tilrettelegge best mulig for alle dyrene våre.

– Det er en helt vidunderlig arbeidsplass. Her får man en kontakt med eksotiske dyr og andre, som man ellers aldri ville opplevd. Gilde arbeidskollegaer som man jobber sammen med i et utrolig flott arbeidsmiljø, som jeg neppe ville opplevd andre steder.

Bare et steinkast lenger borte fra tapiren, møter vi Hildegunn midt i en hektisk arbeidsdag i «jungelavdelingen». Hun har slått seg til på Søre Herefoss med familien, og har også lang erfaring i jobben.

42-åringen har vært i Dyreparken siden 2000, og jobber mest med apene i parken. Dyreparken har ni arter med aper, blant dem er sjimpansene – ikke minst Julius, som hun har jobbet veldig mye med. Hun jobber også med papegøyene, samt reptilene, som består av slanger, øgler og skilpadder.

Når vi treffer henne, finner hun frem mat og godsaker til papegøyene som lager et lurveleven, mens de flyr rett over hodene våre. Det tar ikke lange tiden før de kommer flygende og setter seg på hodet, skuldre og armer til matmor.

Det er ikke til å unngå lydene fra sjimpanseavdelingen, inne i jungel-avdelingen. Her finner vi Julius, og det er liten tvil om at «kongen» av Dyreparken er en sjarmør.

Når Hildegunn snakker med Julius, så forstår han veldig godt hva hun sier. Og da hun spør 44-åringen om vi kan få tatt noen bilder, så kommer han helt frem, poserer villig i sittende stilling.

At Julius er Hildegunns store favoritt, kan man godt skjønne når man ser kjemien mellom de to.

I mange av episodene av «Dyrepasserne» treffer man igjen disse to fantastiske dyrepasserne fra bygda vår. Der ser man Monica og Hildegunn møte dyrene på deres premisser. Vi ser dem gledes over nytt liv når det er fødsler, men også triste ansikt når de tar farvel med dyrene i deres siste tid i parken. Flere av disse dyrene har de også fulgt fra livets begynnelse, til livets slutt.

Det er ikke nok med bare opplæring, og så gå ut i jobb med dyr i parken. Her må man ha et spesielt godt tekke med dyrene, og møte dem slik de er. Deres tilrettelegging, og spesielt for flere av de dyrene som i dag er utryddingstruet, er ikke alle forunt å gjøre.

I 2012 ble det laget en norsk dokumentar om Hildegunn. Da var hun i Kongo og møtte sjimpanser der nede, som hadde det trangt og stusselig. Disse samlet hun inn midler til for at de skulle få nye hjem.

Man skjønner at disse menneskene virkelig lever og ånder for jobben sin.