Birkenes kommune truer med å trekke støtten til Birkenes Idrettslag, Herefoss IL og IL Gry, står det å lese i Birkenesavisa. Det hele begrunnes med mangelfull tiltaksplan knyttet til plast/gummigranulat fra kunstgressbanene i kommunen. I beste fall er det et korttenkt pressmiddel, i verste fall er det å holde barn, unge og dugnadsånd som gissel.
Idrettslagene i Birkenes er et prakteksempel på hva det er mulig å få til i breddeidretten i Norge, som også på mange måter er en urnorsk kjerneverdi. Med dugnadsånd, frivillighet og stå-på vilje, har man bygget noe genuint og varig. Mer enn 1500 medlemmer, hvor minst halvparten er under 18 år gamle, vitner om dette. Idrettslagene har ingen ansatte, hverken på bakrommet eller på gressmatta. Dette er foreldre og foresatte, onkler og tanter, ildsjeler og lokale helter. Mennesker som brenner for idrettslaget, for bygda, og for barn og unge.
Det var nettopp Birkenes IL som ga meg lysten og interessen til å utdanne meg og jobbe innen idrett og samfunn. Kjerneverdiene jeg har vokst opp med, og på mange måter blitt formet av, har gitt meg den nødvendige bagasjen for å se ting i breddens ånd, og virkelig føle på hvor mye godt som kan komme ut av noe så enkelt som en bygd som bryr seg, og en vilje til å utgjøre en forskjell. Ikke bare for barn og unge, men for hele bygda. For det er faktisk ikke bare jenter 15 eller gutter 12 som bryr seg om de slår Lillesand IL, det gjør faktisk de fleste med et hjerte i blått og hvitt.
Når jeg da leser at kommunen vurderer å trekke tilbake støtte grunnet mangelfull plan knyttet til håndtering av plast- og gummigranulat fra kunstgressbanene, setter jeg kaffen i halsen. Ikke bare er det feil innfallsvinkel, det setter også hele dugnadsånden på spill.
Birkenes IL følger alle pålegg og rutiner knyttet til drift av sine anlegg i henhold til Miljøverndirektoratet. Dette er ingen enkel jobb, men BIL løser den etter beste evne, og så vidt jeg vet i henhold til alle krav og retningslinjer.
At Birkenes Kommune stiller strengere krav enn Miljøverndirektoratet er i og for seg en fin ting, men da må de finne frem gulroten, ikke pisken.
Hvorfor ikke snu om på virkemidlene og heller bidra med mer støtte for å utbedre problemet?
Glem ikke at kommunen også drar nytte av anleggene det er snakk om, enten det gjelder i skoletiden eller på merkedager som 17. mai. Anleggene er i bruk til nesten alle døgnets tider, hele året, av en vesentlig andel av kommunens innbyggere. Ikke bare betalende medlemmer i Birkenes IL, men av enhver Borkis. Anleggene har en direkte innvirkning på innbyggernes trivsel og helse, og er på mange måter en av de virkelige hjørnesteinene i lokalsamfunnet.
En allerede presset klubbøkonomi, som sagt drevet av et engasjert næringsliv og frivillighet, settes under enda større press. Konsekvensen kan være at aktivitetsavgiftene må settes opp, som videre kan føre til ekskludering av barn og unge fra mindre ressurssterke familier, og en gradvis kvelning av frivillighetsgnisten i bygda. Ildsjeler og frivillige kan ikke møtes med urimelige krav og pressmidler, men med støtte, rådgivning og engasjement. Dette betyr ikke at det ikke kan, eller bør, stilles krav, men kravene må være innenfor rimelighetens grenser, og det samme må pressmidlene være.
De som blir skadelidende med forslaget om redusert støtte er først og fremst barn og unge, men på sett og vis også hele bygda. Breddeidrett og fysisk fostring i ung alder er den enkeltinvesteringen i folkehelsen som har størst merverdi, så å trekke eventuell støtte blir for meg bakvendt.
Det eneste som er sikkert er at det ikke blir mindre granulat av å kutte støtten.
Om noe bør støtten økes, ikke brukes som politisk brekkjern. Men med hjelp, støtte og rådgivning fra kommunen og fagfolk, kan man kanskje se lys også i enden av granulattunellen.
Birkenes er en idrettskommune, og vi er stolte av det. La det forbli slik, også for fremtidige generasjoner. Da må kommunen faktisk være en av de mange ildsjelene, de også.
____________
Vilde Mollestad Rislaa (27 år) var for ei tid siden innom redaksjonen vår. Etter en reflektert samtale, falt vi for fristelsen til å spørre også henne om å skrive fast i spalta INNSPILL. Det takka hun umiddelbart ja til. Vilde er vokst opp på Birkeland, og var særlig aktiv i bygdas idrettsmiljø. I 2013 flytta hun til Oslo, der hun nå blant anna jobber som spillerutvikler og trener i Grorud IL. Hun er også sterkt engasjert i kampen mot diskriminering og rasisme i norsk fotball. Vilde følger fortsatt godt med i mangt av hva som skjer i heimbygda hun er så glad i.
